Jogi Löw – can you hear me?

Så var de første kampene i den såkalte «Dødens gruppe» ferdige og hvilepulsen har så smått begynt å dukke opp igjen. Nederland (og alle andre) anså Danmark for å være våt dynamitt, men fikk seg en skikkelig overraskelse. Jeg må si jeg er fornøyd med resultatet – og håper treskobrukerne fortsetter å bruke alle sine offensive spillere samtidig resten av EM også. Altså; hvor bra kan det bli når du har en haug egoistiske spillere som alle kjemper om å vise seg mest mulig frem – med Robben i spissen? Jeg håper ikke Marwijk leser denne bloggen (haha!) og bestemmer seg for å gjøre slik jeg ville ha gjort; gitt Kuyt mer spilletid. Han innehar kanskje ikke alle de kvalitetene Van Persie og Sneijder etc har, men, du verden, han kjemper til siste slutt. Og, ja, han burde blitt i LFC…

Men over til det viktigste; Tyskland vant sin kamp mot Portugal og alle hjerter gleder seg. Eller, kanskje ikke. Jeg var en smule bekymret over å se Gomez i startelleveren. Det lover sjelden godt. «Men han scoret jo seiersmålet, Tove». Joda, eller; egentlig ikke. Khedira sørget for at det ble mål. Gomez scorer ikke; han romsterer omkring inne i 16meteren og venter på å bli truffet. At ballen går i mål innimellom anser jeg for å være relativt tilfeldig. Lutz Mathesdorf, skaperen av «Jogis Löwen» illustrerer dette på mesterlig vis i et bilde fra sitt siste verk:

Gomez gjør det han kan; blir truffet!

Heldigvis er det noen som tør å kritisere ikke-fullt-så-super-Mario i dagens aviser. I dag trykker jeg ARD-eksperten Mehmet Scholls utsagn i følgende artikkel til mitt bryst: For de som ikke er så stødig i tysk så sier han – helt riktig – at Gomez kun gjorde en innsats et par-tre ganger. Scholl setter spørsmålstegn ved hvor lenge mannskapet holder ut med en spiss som ikke gjør noe. Innimellom var det vondt å se på forsvarsspillerne og midtbanespillerne som ønsket å komme seg fremover på banen, bare for å oppdage at det ikke var noen der. Han har så rett, så rett!

Jeg savnet Klose, men det gjør jeg jo hver gang han ikke er på banen. At han hadde bursdag i går, har heller ingenting med saken å gjøre. Hele poenget med Klose er at han ikke gir seg, han jobber faktisk. I tillegg har han en eller annen psykisk link med Poldi, Özil og Müller. Klose VET instinktivt hvordan spillet utvikler seg og gjør så sitt ytterste for å være på plass når det skjer. Han blir ikke skutt på slik som Gomez, han jobber ballen inn.

Jogi Löw; can you hear me??! We need a Supermiro!

EM 2012 er endelig i gang!

Etter å ha ventet tålmodig (ehem…) i nesten to år, er endelig EM anno 2012 sparket i gang i Polen/Ukraina. Og for en åpningskveld det ble! Polen mot Hellas kunne fort ha blitt relativt kjedelig når man tenker på hvor defensive Hellas gjerne er, men et meget sultent Polen gikk heldigvis offensivt til verks. En dommer som tilsynelatende var litt preget av stundens alvor, sørget dessuten for ekstra spenning. Håper Polen går videre – alt er bedre enn Hellas!

Kveldens andre kamp ble også interessant. Jeg har på forhånd spådd at Russland kommer til å vinne gruppa – og jeg tviler på at noen er uenige med meg etter kampen i går kveld. Hjertet mitt banker alltid ekstra for Tsjekkia, men etter at bestefar Brücker forlot landslaget og Nedved måtte legge fotballskoene på hylla, har det gått ytterligere nedover. Nå er det litt rart å tenke på at Tsjekkia for noen år siden lå på tredjeplass på FIFArankingen. Likevel; det er lov å håpe at Tsjekkia greier å knipe andreplassen i gruppa. Det er godt at de får en ny gjennomkjøring mot Hellas før det som jeg tror blir den avgjørende kampen i denne gruppa; Tsjekkia-Polen.

Og nå er det snart klart for de første oppgjørende i gruppe B aka «dødens gruppa» aka «situation normal for Tyskland». Forhåpentligvis får my precious Klose en fin bursdag i kveld 🙂

Champions League-finalen i München 2012

En beskrivelse av da jeg var så utrolig heldig å få oppleve finalen mellom FC Bayern og Chelsea på Allianz Arena.

Nytt år – nye umuligheter

Another year over, and a new one just begun. På tide å gjøre opp status, kanskje, finne meningen med livet og slikt. I og med at alle nå driver og utarbeider sine nyttårsforsetter, velger jeg – som vanlig – å være stikk imot og heller liste opp ting som uansett ikke vil skje i år, heller.

• Verden kommer ikke til å gå under, uansett hvor mye du ønsker å tro det. Dersom den går under, vil du uansett ikke være i stand til å si «I told you so», så /care.
• Jeg kommer neppe til å bli verdenshersker i år, heller. Etter fjoråret er folk alt for skeptiske til absurde tanker og ideer. Dessuten er jeg fremdeles noe usikker på hva jeg skal gjøre med øyene rundt omkring. Det er så slitsomt å lære navnene på dem, så noe bør gjøres. Imidlertid er jeg usikker på om de skal alfabetiseres, organiseres tematisk eller plasseres ut i fra størrelse. Jeg mener for eksempel det er logisk at Påskeøya ligger «før» Christmas Islands – skjønt man da må bestemme seg for om rekkefølgen er nord-sør eller øst-vest. Hva kan jeg si? Planene er fremdeles under utarbeiding.
• Tidsmaskinen min er fremdeles ikke ferdig. Dermed vil flere av målene mine være uoppnåelige. Jeg vil for eksempel ikke kunne reise tilbake i tid og få kloa i slottene til Ludwig II av Bayern. I tillegg blir det vanskelig å forhindre fødselen til en del unødvendige «kjendiser».
• Piratvirksomheten min må også legges på is. Fremdeles er begrepet «pirat» for sterkt knyttet til ubehagelige nyheter. Jeg er glad for Hollywoods mange forsøk på å understreke de mange morsomme og positive aspektene ved piratlivet, men jeg har altså behov for flere innspill. Nå vil kanskje noen si at jeg har behov for mer Johnny Depp, og det er jo også sant.
• Etter å ha sjekket de fleste klesskapene på Ikea, viser det seg at portaler til en hemmelig eventyrverden er relativt sjelden kost. Det betyr ikke at jeg gir opp, men jeg innser at sjansene for å lykkes i år er relativt små.
• Et totalforbud mot reality-tv er nok også langt unna. Tv-selskapene finner stadig vekk på nye måter å torturere seerne sine på – så det blir vanskeligere og vanskeligere å unngå søppel og G-kjendiser. Kanalsurfing uten guide eller program begynner med andre ord å bli farlig.

Man kan bli nedstemt av mindre, men det orker jeg ikke – det er tross alt for kjedelig. Jeg sparer tungsinnet til månedene uten R. Likevel ser det lysere ut i år enn i fjor. Det er kun 141 dager igjen nå.

Sist, men ikke minst; jeg tviler på at tekstene mine vil gi særlig mye mer mening i år, heller. Kommer jeg til å skrive oftere? Neppe. Kunsten er å ha lave forventninger til alt – slipper man å bli så uhorvelig skuffa! Det er et undervurdert livsmotto! 🙂

 

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Andreas Wiese skriver at «manifestet må leses i filler» og at vi ikke må tie ihjel massedrapsmannen. Samtidig overflommes Facebook av ulike statuser, grupper og dikt som ber oss om å glemme drapsmannen, for eksempel: «Vi lover å glemme ditt fjes og ditt navn/Vi lover å erstatte med samhold og savn/Du skal ikke minnes, kun de liv du har krevd/Snart skal vi glemme, at du en gang har levd.»

Jeg sier meg enig med Wiese. For det første er det uansett umulig å glemme hva som skjedde 22. juli 2011. Det er som når noen sier til deg: «Ikke tenk på sjiraffer» – og da er det jo nettopp sjiraffer du tenker på. For det andre er det direkte farlig å glemme gjerningsmannen. «Aldri mer 9. april» het det. Nå heter det «Aldri mer 22. juli». Årsaken til at vi aldri mer tillater andre verdenskrig og den nazistiske ideologien er nettopp det at vi aldri glemmer. Vi har i over 60 år lest, satt oss inn i bakgrunnen for andre verdenskrig, ja, til og med gjort det til en viktig del av pensum i skoleverket, nettopp for å gi befolkningen informasjon om det som skjedde. Ved å sette seg inn i både årsak og virkning, lærer vi alle å gjenkjenne de små tegnene og forvarslene, slik at vi kan stanse en lignende bevegelse.

Hvordan skal vi stanse et nytt 22. juli? I de siste dagene har vi fått fortalt at det beste våpnet er å vise åpenhet, kjærlighet og omtanke, støtte opp om demokratiet, vise toleranse, stå sammen og bringe ytterligere mangfold inn i samfunnet. Selvsagt skal vi gjøre dette, men fordi det er riktig, ikke kun fordi det er nøyaktig det motsatte av hva gjerningsmannen ønsker. Samtidig må vi ikke bli så naive at vi tror vi kan stanse en ny terroraksjon kun ved å være glade i hverandre og være stolt av landet vårt. Det er flere som Breivik der ute, dessverre. Beklager, folkens, men det er også de som hyller denne mannen og kunne tenke seg å gjøre noe lignende. Jeg er redd for at alt for mange av oss glemmer dette. DET skremmer MEG!

I et demokrati skal det være plass til alle meninger, også de som for oss virker helt feil. Nettopp derfor reagerer jeg når såpass mange ønsker å stenge dørene for gjerningsmannen. Ingen av oss har vel egentlig lyst til å vite hva han har å fortelle. Det blir feil for oss og det er for vondt å høre. Tenk at noen ønsker å ta livet av det landet vi bor i, et land som stadig vekk omtales som verdens beste land å leve i!? Ved å stenge ham ute, går vi imidlertid rett i hans felle. Ved å unngå å høre på ham, nekte å lytte til hans forskrudde teorier og meninger, ødelegger vi vårt eget demokrati. Hvis vi først stenger ham ute, er det fort gjort å også stenge andre ute – og da vil vi til slutt leve i et samfunn der kun enkelte meninger er tillatt, der det kun er ett politisk parti som styrer og der vi omsider bor i et diktatur.

I går leste jeg også hva tre overlevende fra Utøya skrev i et nettmøte på vgnett. Hvis de kunne stille gjerningsmannen ett eneste spørsmål, hva ville det vært? Jo; «hvorfor?» AUFerne selv vil gjerne ha svar på dette, på samme måte som vi alle søker svaret etter hvorfor Hitler og nazistene ønsket å drepe alle jødene under andre verdenskrig. Det gjør fremdeles vondt å lese om raseteoriene og den systematiske utryddelsen som foregikk under krigen – men det SKAL gjøre vondt. Når det slutter å gjøre vondt er det fare på ferde. Da har vi senket skuldrene og glemt det som skjedde, da har vi glemt forvarslene – og da vil det kunne skje igjen.

Vi må tvinge oss selv til å høre på og lese Breiviks ekstreme tanker. Jeg mener det blir fullstendig feil å feie ham under teppet. Vi må forsøke å forstå hvorfor denne tragedien har rammet landet vårt, nettopp for å kunne forsvare oss bedre neste gang. Dessverre sier jeg «neste gang», men det er fordi jeg er redd for at vi glemmer. Nei, vi glemmer aldri ofrene og resultatene av handlingen, men ved å fortrenge ideologien som ligger til grunn, mystifisere mannen og gjøre manifestet til noe uhyggelig vi aldri bør sette oss inn i, gjør vi det samtidig mer spennende for andre høyreekstremister.

Jeg mener at vi alle bør lese manifestet hans i filler. Vi må tåle å sette oss inn i hans ideologi. Hva er vi egentlig redde for? At han skal kunne overbeveise oss om at han har rett? Aldri i livet! Vi har sett hva tankene hans har ført til, nettopp derfor skal vi også tåle å lese om dem. Etter min mening vil dette være gjerningsmannens ultimate straff; vi leser manifestet hans, vi ler av den utstrakte bruken av «klipp og lim» og vi lar myndighetene lære av de detaljerte dagboksinnleggene. Som Wiese sier; vi må lese mellom linjene og finne frem til selve mannen – ikke han som har tatt andres ideer og legger dem frem som sine egne, ikke henge oss opp i planleggingen av handlingene – men vi må se hvor stakkarslig denne mannen egentlig er: «En trist eksistens som klamrer seg til sine overmenneskefantasier, i en umoden gutteromsverden fylt av uniformer, medaljer og våpenfetisjisme. Hans egen betydning og viktighet blåser han opp og insisterer på til det pinlige. Hvert nederlag benektes eller forties.»

Vi skal ikke synes synd på ham, det er ikke det jeg mener. Uansett hva vi finner i dette manifestet, om det viser seg at det er en stakkars forvillet sjel som har blitt villedet bort fra all fornuft, skal vi ikke la ham slippe unna. Han skal få sin fortjente straff, men ikke i form av å bli glemt. Ærlig talt; kan noen av dere glemme ham? Kan ungdommene på Utøya noen sinne glemme lyden av stemmen hans, det iskalde blikket hans og det han gjorde? Aldri. Derfor skal VI heller aldri glemme ham. Vi skal heller aldri tilgi ham. Som jeg selv skrev for et par dager siden: «Tilgi ham ikke, han vet hva han gjør». Vi skal akseptere at han har en annen mening enn oss, til tross for at den er grusom og fullstendig feil. Vi skal lære mest mulig om meningene hans og avvæpne ham.

Til slutt vil han få sin fortjente straff: Han vil bli uskadeliggjort, avmystifisert og avkledd – og i alle fall ikke hatet – det er han ikke verdt. Jeg skal lese hele det fordømte manifestet hans så fort jeg får kloa i det, for han greier aldri å overbevise meg om at han har rett, uansett. Jeg skal heller ALDRI glemme navnet hans, til tross for at jeg blir kvalm hver gang jeg hører det. Det er jeg glad for; måtte jeg alltid reagere på samme måte for resten av livet.

 

 

Jeg får ikke sove

– en omskriving av Arnulf Øverlands fantastiske «Du må ikke sove»

 

Jeg våknet i natt av en uhyggelig drøm,

tusenvis av stemmer ropte til meg,

igjen og igjen – en uendelig strøm

og jeg reiste meg opp: Hva gjør dette med meg?

 

Jeg får ikke sove. Jeg får ikke sove!

Jeg må ikke tro, at det kun er en drøm.

Det er ingen drøm.

Nå vil jeg reise skafottet i gården

og hente frem lover fra tidenes morgen.

 

For hjertet er tomt. Sorgen er full.

Sperr ham inne, jeg vil ikke høre ham fortelle!

Det holder ikke med en steinkald celle,

han kan ligge og råtne i det mørkeste hull!

 

De visste jo ikke, hva som lå i vente;

han ville drepe dem alle, hver gutt og hver jente.

De ropte og skrek – det vil vi alltid høre,

men vet ikke lenger hva vi kan gjøre.

 

Alle må se oss,

alle må vite, hva som har skjedd oss.

Vi er redde,

kan ikke forstå hva som der skjedde.

 

Vi tenker, det kan ikke være sant,

så ondt kan ikke et menneske være.

Det er jo skikkelige folk her til lands?

Vi har visst mye mer å lære…

 

Vi skal stå sterkere sammen, gjøre alt som kreves;

ingen skal ha gått bort forgjeves!

Verden må se oss! Vi er bedratt!

Jeg får ikke sove mer i natt.

 

Nå samles vi i vårt fellesskap,

vi sørger og gråter over alle våre tap.

Vi forsøker å håpe at tiden vil lege

men på en slik dag er det vanskelig å se det.

 

Vi føler oss ikke lenger trygge i våre hjem

vi sørger og gråter – og føler med dem.

Vi tåler ikke dette – og bryr oss likevel

om uretten ikke har rammet oss selv!

Vi roper med siste pust av vår stemme:

Dette får ikke ingen lov til å glemme!

 

Tilgi ham ikke; han vet hva han gjør!

Han puster på hatets og ondskapens glør!

Han liker å drepe, han frydes ved jammer,

han ønsker å se hele landet i flammer.

Han ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du så det jo!

 

De var ikke soldater – det var ingen krig

de var forsvarsløse – det er ufattelig.

Vi leser og gråter, ser bilder av lik

og forsøker å fatte – dette umenneskelige svik!

 

Vi kjenner så sårt på dette bedrag:

Hvordan kan han tro at han vil oppnå ære?

Vi leser med vantro; en helt(!) vil han være,

en korsfarer ikledd vårt norske flagg.

 

Vi vet de sprang ut i en skur av stål,

ungdom i livets innledende fase.

De sto for samhold på tvers av rase

og ble henrettet helt uten mening og mål!

 

Vi skjønner det ikke. Nå venter vi spent

– vi venter på dommen, en straff som fortjent.

Vi tror ennå på fremgang, på frihet og fred,

på demokrati, på samhold, på kjærlighet.

 

Håpet er at vi i samlet flokk

vil komme oss gjennom et sådan sjokk.

 

Jeg roper i mørket – om noen kan høre:

Det er en eneste ting å gjøre:

Stå sammen og grip hverandres hender.

Pass på dine barn! Norge brenner!

 

Jeg skaker av frost – i vinterklær.

Ute er derimot sommervær.

Jeg ser en sol som stiger i øst

til en morgen som er fylt med tituseners røst.

 

Dagen bakenom jordens rand

stiger med et skjær av blod og brann,

stiger med en angst så åndeløs

med minner om en handling så meningsløs.

 

Jeg tenker: Hva er det som hender?

Uskyldens tid er forbi – Norge brenner!

 

– Tove TB, 23. juli 2011 –

 

En omskriving av Arnulf Øverlands fantastiske "Du må ikke sove".

ILU sjiraffen

Jeg elsker å lære noe nytt, noe som selvsagt er en fordel når man også lever av å undervise andre… Derfor leser jeg det meste jeg kommer over og er generelt opptatt av å tilegne meg mest mulig kunnskap – hele tiden! Nå må ingen tro at jeg smører hjernen med klister, for alt det uinteressante vrøvlet passerer lekende lett gjennom hjernebarken uten å etterlate seg spor. Det jeg liker best er når noen spanderer fra sin egen visdomskilde og på en unik måte greier å fange oppmerksomheten min over en lengre tidsperiode. Da tømmes hjernen min for alle stemmer og andre tanker – og det skjer sjelden, til tross for at jeg både greier å lytte og opprettholde kommunikasjonen med hvem som helst jeg måtte støte på.

Uansett, her forleden kveld lærte jeg noe nytt. Det mest fascinerende med denne nye kunnskapen er utrolig nok ikke selve informasjonsutvekslingen, men at jeg i etterkant lurer på hvordan i all verden det kan ha seg at jeg ikke visste dette fra før? Hvorfor har jeg aldri lurt på hvordan sjiraffen greier å overleve sånn som den er bygd opp? Med en såpass lang kropp og, ja, nettopp, hals, burde den for eksempel hatt store problemer med blodtrykket. Hvordan i all verden greier den å få nok blodtilførsel til hjernen? Jeg minnes jo sjiraffen Raffen i Portveien 2 – og husker at han var mye smartere enn både Eli og Jørn – til tross for at hans art har en hals på hele tre meter. Så lærte jeg at sjiraffen har et gigantisk hjerte – det er sikkert derfor de virker så koselige også, tenker jeg. Jeg har for eksempel sett mange kosesjiraffer i lekebutikken!

Et annet spørsmål jeg burde ha stilt meg er hvorfor ikke sjiraffen dør når den bøyer seg ned til bakken? Med et stort hjerte som skaper et massivt blodtrykk burde jo sjiraffhjernen blitt lungemos hver gang stakkaren skulle drukket vann! Eventuelt burde den ha vært utstyrt med et kjempelangt sugerør! Men sjiraffen bøyer seg altså ned med dødsforakt – gang på gang.  Mens den står der og spiser gress eller fukter leppene med forfriskende vann hånflirer den av Newton og alle de som lurer på hvordan det er mulig å overleve med en sånn utforming. Jeg er glad for å ikke lenger være en av de latterliggjorte. Nå vet jeg nemlig at blodårene i sjiraffhalsen inneholder klaffer (hvorfor het ikke Raffen Klaffen?) som bremser blodet når sjiraffen bøyer seg ned. I tillegg har sjiraffen sørget for å installere en slags svamp under selve hjernen som absorberer overskuddsblodet når den bøyer seg ned. Med sjiraffen må jo også reise seg opp igjen – og med en såpass lang kropp, ville det vært utrolig flaut å besvime hver gang! Derfor har den greid å utnytte blodlageret i svampen slik at den greier seg helt til hjertet på nytt greier å overvinne klaffene og pumpe blodet den lange veien opp til hjernen.  Fascinerende!

Fra nå av skal jeg alltid behandle sjiraffen med respekt. Ikke det at jeg har vært slem med sjiraffer tidligere, til tross for at de har prikker og ikke fine tigerstriper, men denne nye kunnskapen har ført til at jeg anser sjiraffen for å være ett av favorittdyrene mine. Nå gjenstår det bare å plante akasietrær i hagen og bygge et høyt nok gjerde slik at ikke tigrene mine kommer seg over og angriper den fremtidige Klaffen!

Den ambivalente sommerferien

Så er man her igjen. Man har overlatt oppgaven med å oppdra barna til foreldrene for et par måneder og starter så på det noen mener er en ufortjent avspasering. Selvsagt er det ufortjent. Ingen lærere fortjener så mye fritid. Å oppdra tenåringer er jo, som alle tenåringsforeldre vet, en fryd og ubetinget glede. Hvem ville vel ikke hatt 25 slike hormonfylte solstråler på ungdomsrommet i stedet for bare en eller to? Og dette «rettearbeidet» alle snakker om er jo mer for en lek å regne. Jeg blir alltid så glad til sinns når jeg sitter ut i de sene nattetimer og koser meg med en velskrevet novelle som er sterkt inspirert fra daria.no eller en tankevekkende debattartikkel som tar for seg menneskehetens store spørsmål: «Hvorfor kan ikke helga vare i fem dager» og «Hvorfor kan ikke femtenåringer bli statsminister». Heldigvis har moderne teknologi sørget for å gi lærerne litt flere utfordringer. Det føles alltid godt å bruke et kvarter ekstra på hver skriveoppgave for å finkjemme årsaken til at en elev har gått fra 3 til 5 siden forrige fagartikkel. Ekstra spennende er det når man underviser i et fremmedspråk. Jeg simpelthen elsker Google Translate – det har gjort underverker for karaktersetting og moralen til generasjonen som skal overta verden om noen år.

Men dette skulle selvsagt ikke handle om hva jeg gjør eller ikke gjør i løpet av et skoleår. Det skal ikke handle om at jeg i tillegg til å være lærer fungerer som lege, vekter, regissør, søster, reservemamma, advokat, politi, vaskehjelp, rørlegger, dataingeniør, sykkelreparatør, venn,  privatdetektiv, sjelesørger, psykolog, kokk, rådgiver, familieterapeut, snekker, dommer, vaktmester,dramaturg, interiørarkitekt, maler, sekretær, elektriker, helsesøster, taxisjåfør, klovn og fangevokter. Jeg skal heller ikke regne ut hvor mye tid jeg har brukt på elevene utenom den standard nitimers arbeidsdagen, i form av alle telefonene på kveldstid, mailene i helgene og bekymringene man våkner med midt på natta.

Derimot skal det handle om dette fenomenet «sommerferie». 54 dager dette året. 1296 timer å bruke på alt man ikke har hatt tid til å gjøre i løpet av året. Jeg er en av disse lærerne som takler å ha fri. Det går helt fint. Takket være en haug av stemmer i hodet og tonnevis av sære interesser, har jeg mer enn nok å gjøre. Hvis jeg gidder. Når man for en gangs skyld kan sløve på sofaen foran daytime tv uten å ha dårlig samvittighet for bunken i veska, ukeplanen for neste periode, detaljplanleggingen av undervisningstimen og rapportskrivingen, føles det godt å kjenne på dette «ingenting».

Etter noen dager i frihet, kommer imidlertid ambivalensen snikende som en melankolibri i panisk flaksing over sommerenga. Det er sommer. Selv om utsikten fra vinduet minner mest om deilig septemberregn og rensende novembervind, vet jeg at juli vil bringe en eller annen klam hetebølge. Dessuten er det elendig skiføre – i alle fall når man mener at skipreparering ikke har noe med lufttrykket i hjulene å gjøre. «Sommerferien er for lang» hevder en del av de såkalt lærde. Selvsagt er den det. Samtidig er juleferien og vinterferien for kort. Nå som værgudene har begynt å leke med klimaet, skal det godt gjøres å få utnyttet skiløypene maksimalt i februar. Det er en dårlig bevart hemmelighet at jeg foretrekker måneder med «r» i. Ikke fordi jeg liker tran, men fordi de fire uten denne nydelige konsonanten er så ubehagelige.

Ta gjerne fra meg hele sommerferien og legg den til oktober og januar. Eller enda bedre; la alle selv bestemme når de vil ha en måneds sammenhengende ferie – så kan jeg ta fri midt i den kaldeste årstida og nyte fridagene mine i fred mens naboen har party og ungene i nabolaget kastes ut for å bråke mens jeg er på jobb om sommeren. Da vil det bli god plass både på personalrommet og i klasserommet – og de få solsky og regntette elevene som dukker opp vil få oppleve en ekstrem lærertetthet – og det vil bli mye enklere å håndheve ordensreglementet og skape ro i klassen. Her ser jeg kun ett problem; jeg vil savne kollegene mine med de faglige meningsutvekslingene og ikke minst de totalt irrasjonelle diskusjonene på personalrommet, i gangen, i trappeoppgangen, ved Trygve Kopimaskin, foran pc-skjermen, innerst inne på kunst- og håndverkavdelinga, i kroken på biblioteket, bak trommesettet på musikkrommet og under bjørketrærne ved parkeringsplassen. Akkurat som nå. 54 dager uten alle de voksenpersonene jeg omgås til daglig. Vi er en sosial gjeng, skjønt jeg skal innrømme at jeg også liker å være asosial innimellom. Uansett; når vi starter opp igjen 17. august er det garantert med et smil om munnen, kun avbrutt av en endeløs strøm av ord man har samlet opp i løpet av sommerukene.

Sommerferien er her. Til glede og besvær. Om det bare kunne være et fotballmesterskap hvert eneste år. Eller – nei, forresten. I år skal jeg gjøre et forsøk på å kjede meg. Jeg må bare holde meg unna musikkrommet og biblioteket i kjelleren, dvdsamlingen, tv-en og pc-en. Og på en eller annen måte må jeg greie å få tak i en allergimedisin som stilner skrivekløen. Jeg sier som Blodstrupmoen: Time vill shåvv!

Språklige funderinger

I dag lurer jeg bare på en eneste ting. Vel, egentlig lurer jeg ikke i det hele tatt. Jeg mener bestemt at «rev» og «ugle» bør få status som synonymer på lik linje med for eksempel «katt» og «pus». Årsaken er ganske enkelt følgende: En rev er lur; man sier jo tross alt «lur som en rev». I tillegg har vi uttrykket «Klok som ei ugle». Å være klok vil jo innebære å være smart, altså lur. Ergo bør rev og ugle kunne kalles synonymer.

Fotball-VM 2010 er over… På tide med en oppsummering!

Fire uker. 64 fotballkamper. 145 mål. 260 gule kort. 17 røde kort. Tusener av Vuvuzelaer. Og nå er det over. Vinnerne er kåret, medaljene og trofeene del ut.

Hva jeg synes om resultatet? Tja, man får vel være fornøyd. Tyskland fikk spilt sju kamper og forlot Sør-Afrika med bronse – som i 2006, altså. Miroslav Klose scoret fire mål og beviste nok en gang hvilken måltjuv han er. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt med England mye lenger, men når de ikke greide å vinne gruppa si, så måtte de ryke i åttendelsfinalen – til tross for at Captain Fantastic fikk lede engelskmennene. Hjertet mitt er tross alt tysk.

At Spania stakk av med trofeet var greit nok. Jeg hadde egentlig ingen store preferanser i finalen – og før mesterskapet begynte, var jeg mer enn villig til å la gullet gå til paellaspiserne. Etter at de slo ut Tyskland, var det likevel ikke så morsomt å se på dem i finalen. Eller, jo, det var fryktelig morsomt å se Villa bomme. Målet mitt var tross alt at verken Villa eller Sneijder skulle passere lillegutt i kampen om gullstøvelen. Robben? Joda, han spiller for FC Bayern, men det betyr ikke at jeg må være medlem av fanklubben hans. Egentlig var det synd han ikke spilte bedre, sånn at han hadde blitt solgt til en annen klubb… Og hadde Nederland vunnet, ja, huff, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort…

Når jeg først sitter sånn og mimrer, er det like greit å lage lister over de beste minnene – og de største skuffelsene… – laget med en blanding av kjærlighet og schadenfreude. Here goes:

Topp ti øyeblikk fra VM:

10. VM starter 11. juni – og flere års venting er endelig over!

9. Forsvarsspiller Arne Friedrich som etter 77 landskamper gjør sitt første landslagsmål

8. Nederland sender Brasil hjem

7. Die Jungs von Jogi Löw beviser nok en gang at de ikke skal undervurderes

6. Frankrike ryker ut i gruppespillet for sjette gang i VM-historien

5. Rooney scorer ikke et eneste mål!

4. Ikke nok med at Gerrard er kaptein for England, men han gjør også lagets første mål!

3. Tyskland sender MessY hjem uten nettkjenning!

2. Slovakia vinner 3-2 over Italia og sender skuespillerne hjem fra gruppespillet

1. Klose tangerer Gerd Müllers 14 mål i VM, kroner scoringen med salto – og jeg griner for fjerde gang i mesterskapet…

Topp 10 skuffelser:

5. Torres får mindre og mindre spilletid utover turneringen – og drar hjem uten nettkjenning, dog med gullmedalje…

4. England blir bare nummer to i gruppa si – og må dermed slås ut av Tyskland i åttendelsfinalen

3. Tyskland taper mot Spania i semifinalen

2. Før sin siste VM-kamp skaper ryggen problemer for Klose og han går glipp av muligheten til å bli tidenes mestscorende fotballspiller i VM

1. Etter bare fire små uker er VM over  og det er 1432 dager igjen til neste VM, samt 698 igjen til EM