I sommer er jeg ganske så fornøyd med å bo i Trøndelag. Jeg elsker regn. Jeg blir aldri lei av å høre at det trommer på taket, se på hvordan dråpene langsomt siler nedover ruta eller å tørke en til dels fuktig Roar Strand idet han kommer tuslende og mjauende inn etter en tur i nabolaget. Jeg har til og med begynt å synes at våt katt lukter godt. Regn betyr ikke at man må være inne – det er tvert i mot koselig å være utendørs og kjenne hvordan regndråpene sildrer ned i nakken, at ansiktet blir klissvått og at håret klistrer seg fast til hodebunnen. Det er faktisk nesten like herlig som å danse barfot i nysnøen.
I sommer har vi til nå hatt veldig mye fint vær etter min mening. Nå har det seg slik at jeg blir sur når meterologene til stadighet refererer til sol og varme som fint vær. Jeg synes ikke «fint vær» er så fint. For meg er «stygt vær» fint vær. Fine, fine været. Og hvem har egentlig bestemt at sol er ensbetydende med «fint»? Sannsynligvis er det slik at majoriteten har bestemt det – jeg sliter jo tross alt litt med å finne folk som er enige med meg. Alle skal ha sol og varme – og derfor reiser de i dyre dommer til ørkenlignende sandhauger for å steke seg til fordel for å skifte hudfarge. Litt Michael Jackson i revers, kan man si.
Så langt har jeg måttet tåle en lengre hetebølge – type millioner av varmegrader. Heldigvis har man en fin kjeller å søke tilflukt i, noe som innebærer at hjemmebiblioteket snart er «ferdig». Jeg har tilbrakt en del timer mellom bokreolene, kost meg med å alfabetisere de norske forfatterne, opprette en egen seksjon for russisk litteratur, tysk litteratur, klassisk gresk litteratur, engelske krimklassikere og, selvsagt, en helt egen fagseksjon. Det hadde selvsagt vært fint å ha en egen liten laptop stående der nede, slik at man kan søke seg frem til de ulike bøkene, men så langt har jeg ikke blitt fristet til å sette i gang med det prosjektet. Eller… Tja… «Den som venter han skal få» som herrene med grevling i taket sier.
Jeg har i likhet med mine kolleger cirka 7 uker sommerferie. I følge alle ikke-lærere er jeg selvsagt bortskjemt og fortjener ikke de 2-3 ukene ekstra – fordi jeg jo også har vinterferie, høstferie og juleferie og fri hver eneste helg. I tillegg arbeider jeg jo bare fra 8 til 14 hver dag. Man skulle ha vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren. Kom med dem, jeg har hørt dem alle sammen.
Jeg velger imidlertid å kalle disse 2-3 ukene for avspasering, en påskjønnelse for tort og svie. Arbeidsdagen min har en tendens til å vare til langt utpå kvelden med for- og etterarbeid til undervisningen. I enkelte yrker kan man ta på seg en bestemt jobbmaske og bruke den hele dagen – det går ikke for min del. Jeg har så langt oppdaget følgende masker i maskeskapet mitt: Lærer, politi, fengselsvokter, psykolog, sykepleier, prest, reservemamma, dommer, advokat, meklingsmann, kokk, loggskriver, fotballspiller, musiker og – ja.. jeg har sikkert glemt en hel haug. I tillegg er man også arbeidstaker, venn, kollega osv. Man må liksom omstille seg på røde rappen, snu kappa etter vinden eller mot den – alt etter som. Men man har jo tross alt valgt det selv.. bla bla bla bla…
Men nå var det plutselig fint vær ute – så da skal jeg ut og bli våt! :o)
Et melankolibriunivers 