«Du har så mange ord, du», var det noen som sa til meg i dag. Og da tenkte jeg at, ja, det har jeg jo. Problemet er bare å få tid til å få dem ut. Det er ikke sånn at jeg har skrivesperre eller at jeg ikke vet hva jeg skal skrive – det går jo som regel av seg selv. Ofte har jeg ikke en gang et tema når jeg begynner å skrive, men da tenker jeg bare at «det ordner seg nok til slutt». En jeg kjente en gang levde etter følgende regel: «Det går alltid bra til slutt. Det blir ikke alltid slik man ønsker det, men bra blir det uansett.» Når jeg skriver for skrivingens skyld, føler jeg at han har rett.
Akkurat nå har jeg mange ord som mer eller mindre utålmodig står i kø fra hjernebarken og ut i fingerspissene som flittig trommer i touchmetodetakt. Jeg liker ikke å stå i kø – og enda mindre å kjøre i kø. Det behøver ikke en gang være en lang kø – nei, det holder at jeg blir liggende bak en eller annen stasjonsvogn med et kjøremønster som tilsier at det må være et stresset kvinnemenneske bak rattet. Da spiller det liten rolle at jeg har god tid, for å si det sånn. Nå er det vel heller ikke selve kjøremønsteret som gjør meg irritert, men skuffelsen over min «medsøster» (fysj, for et fælt ord) som bekrefter befolkningens stereotypiske holdninger.
Så lenge jeg kan huske, har jeg aldri strebet etter å bli kategorisert på bakgrunn av mine evner, tanker, meninger, kjønn eller holdninger eller hva det nå er man pleier å kategorisere mennesker etter. Selv ikke på ungdomsskolen var jeg ute etter å «passe inn» noe sted. Jeg var meg selv så godt jeg kunne – så fikk de andre forsøke å tilpasse seg til mine omgivelser, hvis de ville. Mange har forsøkt – og forsøker fremdeles – å sette merkelapp på meg, men jeg tror ikke de lykkes.
«Beskriv deg selv med tre ord» eller «beskriv en venn med tre ord». Slike oppdrag fornærmer ordene jeg har lagret i skuffer og arkivmapper i hodet mitt. Hvorfor skal jeg prioritere tre ord fremfor alle de andre? Man er vel ikke ordrasist, heller? Dersom jeg er i humør til det – og ordene greier å komme seg forbi albuene – kan fingrene fly over tastaturet i flere minutter ene og alene for å beskrive et menneske. Andre ganger kommer to-tre ord perlende ut, klar til å sette seg på snoren. Så har vi de dagene hvor tegn og bokstaver stokker seg før de når frem og jeg blir rammet av ordtørke.
I dag har jeg ordflom. Likevel føler jeg meg ute av kontroll. Akkurat nå husker jeg ikke hva jeg begynte på – og hvorvidt jeg er i ferd med å fullføre noe, er meg også uvisst. Jeg sitter igjen med en følelse av jeg nå har fått en haug med digresjoner og usammenhengende fragmenter av ett eller annet tema. Forhåpentligvis vil det gi mening for noen der ute; sånn som «Cellar Door».
Et melankolibriunivers 