Det er 16. desember. Samtlige julegaver er pakket inn og julekortene har havnet i nærmeste røde kasse. Man har så smått begynt å pynte til jul og de fleste planene for denne høytiden er allerede lagt.
Ute er det lite som minner om det jeg forbinder med julestemning – nemlig snø. Jeg lengter tilbake til begynnelsen av november da trærne nærmest forsøkte å feie unna den tunge snøen fra røttene sine. Vel mistet vi en del greiner, og måtte halvere et tre eller to, men det var tross alt en vakker begynnelse på årets herligste årstid. Akkurat idet man er i ferd med å finne igjen skiene – forsvinner jammen meg herligheten igjen.
Førjulstid er innspurtstid – særlig i læreryrket. Heldigvis er det ikke lenger karakteroppgjør før juleferien, så har man i det minste en ting mindre å tenke på. Likevel er det mer enn nok å henge fingrene i; man forsøker nemlig å gjøre unna mest mulig, slik at man vil ha mulighet til å slappe av i ferien selv, også. Jeg har for lengst merket at kroppen og hodet er slitne etter en lang høst. Nå for tiden går dagene med til den siste rettingen, legging av ukeplaner for 2007 slik at man slipper å jobbe nyttårsaften, planlegging av de aller siste skoledagene – samtidig som alt man gjør preges av en dis av juleforventninger.
I årenes løp er det mye som har ødelagt den tradisjonelle julestemningsfølelsen jeg er så glad i. Snømangelen skyldes klimaet – så det er det lite jeg får gjort noe med i dag, men på sikt bør vi nok kunne sørge for å få tilbake snøvintrene igjen. At en del sentrale familiemedlemmer ikke lenger er iblant oss, er også utenfor min rekkevidde. Dette er vel kanskje det som legger den største demperen på julegleden – naturlig nok siden vi mennesker har det med å se tilbake og sammenligne de gamle tidene med de nye.
Jeg pleier hvert eneste år å lide av det jeg kaller julemelankoli – eller kanskje er dette også en slags julemelankolibri. Når de siste dagene i desember står for døren blir jeg alltid grepet av en slags panikk over alt jeg ikke fikk gjort, over alt som ikke lenger er slik det var før, jeg er sliten og lei av et langt høstsemester – og aller mest lei er jeg av at den barnslige julefølelsen ikke lenger er hos meg. Til syvende og sist laller jeg meg inn i en melankolsk sirkel, som utvikler seg til melankolibri – hvor jeg rett og slett begynner å trives. Ja, jeg vet det. Jeg er merkelig. Og takk og pris for det!
Plutselig snur denne melankolien, og jeg begynner å tilpasse meg den nye situasjonen. Denne gradvise helomvendingen får fart på seg gjennom alt det jeg gjør i julen – og sakte, men sikkert får jeg en følelse av at alt kommer til å ordne seg. Venner og familie bidrar med det meste – særlig er det enkelte mennesker som har evnen til å roe meg helt ned og sørge for at julen får være som den er for min del.
Et melankolibriunivers 