Påske er jammen en magisk tid. Da flyr harepusene omkring og legger egg. Jeg må si jeg har lurt litt på hva det egentlig er med denne påskeharen… Det virker litt vel mystisk at pelstrynet legger eggene selv, så her må det være en annen forklaring, for hvor i all verden har han fått tak i disse? Har han inngått en underjordisk avtale med gjøken? Nei, naturligvis er det ingen avtale med gjøken… for fru Koko pleier jo ikke å kidnappe andres egg, hun er bare for lat til å plage mannen sin til å lage hus til henne. Det kunne naturligvis også være Mikkel eller Minken som gjør unna tyveriraidene, men de hadde nok heller laget et gourmetmåltid av fangsten. Jeg tviler også på at forventningsfulle mammapipper og papper gladelig gir bort «overskuddet» i reiret.
Nei, jeg tror nok heller at denne «harepusen» er en smule suspekt. Jeg ser for meg en slu liten f**n som sniker seg rundt og kidnapper små påtenkte-og-nylagte-men-likevel-ikke-helt-ferdigutviklede pippipper. Han skyr ingen midler: Han spiller på lag med kattene rundt omkring, for det er jo naturlig i og med at de er nære slektninger… (harepuser og kattepuser – ikke sant??). Kanskje har han selv lært seg å mjaue – eller – enda mer sannsynlig – sier harepusene «mjau» selv. Bevise den teorien, sier du? Tja, har du noen gang hørt hva harepusen sier, kanskje?? Akkurat… det kan godt hende at han holder munn til vanlig, fordi han tviholder på sin store hemmelighet i forbindelse med påsken! Da lusker han nemlig omkring og sier mjau slik at de bevingede, fjærkledde flykter fra reiret. Dermed er det fritt fram for Langøre – og dersom noen skulle få kjeft, vil det gå utover kattene i nabolaget!
Så langt er det egentlig greit. Påskeharen stjeler egg – men det er det som skjer etterpå jeg synes er litt vel drastisk – og sykt (noe som i og for seg bør betraktes som meeeeeeget sykt jamfør tankene i hodet mitt jeg anser for å være normale). Kalle kaster seg nemlig ikke over byttet med en se-hvor-mye-spennende-jeg-kan-lage-med-alle-eggene mens han sikler på tastaturet der han surfer sidene hos Opplysningskontoret for egg og hvitt kjøtt. Neida! Han stikker hull i begge endene og blåser ut innholdet – for så å male dem!!!!! Male dem, faktisk!
Man kunne jo unnskylde Sprett med at han er en febrilsk eggsamler, men den teorien holder ikke stand. For hva gjør han etterpå? Jo, han driver tilsynelatende og pælmer dem omkring slik at ungene skal ha noe å lete etter – og forhåpentligvis finne – påskemorgen. Her er det to ting som skurrer – og siden hele utsagnet strengt tatt bare består av to elementer, må denne påstanden forkastes. Enkel logikk, folkens! For det første: Hvorfor gjør han seg sånn flid med sankingen og malingen hvis han bare skal kaste dem omkring allikevel? Og, for det andre, hvem i alle dager har greid å innbille lodotten at unger synes det er stas med malte, tomme egg? Jeg mener, det er vel en grunn til at kommersielle aktører har grepet inn og laget pappegg som man kan ha smågodt oppi?
Løsningen er latterlig enkel: Påskeharen er en psykopatisk liten f**n. Han må kunne kalles eksentrisk, har en temmelig snodig virkelighetsoppfatning og lever i sin egen lille verden. Først og fremst er han kleptoman, uten selv å være klar over det – og idet han skal sanke egg går han inn i en transe hvor han – som tidligere nevnt – mjauer – slik at hans egentlige jeg skal heves over all mistanke. Videre lider han av samlemani, men i og med at han ønsker mest mulig forskjellige egg, må han male dem – for hvem kan vel være stolt av en diger haug av identiske, hvite egg?
Til sist – rundt påsketider – går haren inn i en tilstand av kronisk paranoia, hvor han tror at alt og alle er ute etter å stjele den fine samlingen han har laget. Natten før påskemorgen putter han derfor alle eggene i sekken sin og flakker rundt omkring og gjemmer eggene sine, dog en smule motvillig – i og med at han har brukt temmelig langt tid på arbeidet – og vender skuffet og utmattet hjem igjen. Etter et par dager har han kommet sånn noenlunde til seg selv igjen – og går ut for å finne igjen sine kjære, dyrebare egg. Til sin forferdelse oppdager han at de alle er borte – takket være rare unger som samler på slike ting – og går inn i en ny depressiv fase som etter en stund avløses av en kleptomanisk – og han er tilbake ved utgangspunktet.
«Ahhhhh, meine schöne Oooooostereierrrrrrrrr! Meeeeeeine! MEINE!!!!!!»
Et melankolibriunivers 