10 klassiske «jenteting» jeg ikke liker!

• Sommer og sol
• «Syden»
• Shopping
• Orkideer
• Sushi
• Skilt med «Home», «Love» osv
• Hvitvin (og spesielt med reker)
• TVprogram hvor man skal stemme på/ut noe(n)
• Hester (og hunder)
• Håndball

Champions League-finalen i München 2012

En beskrivelse av da jeg var så utrolig heldig å få oppleve finalen mellom FC Bayern og Chelsea på Allianz Arena.

ILU sjiraffen

Jeg elsker å lære noe nytt, noe som selvsagt er en fordel når man også lever av å undervise andre… Derfor leser jeg det meste jeg kommer over og er generelt opptatt av å tilegne meg mest mulig kunnskap – hele tiden! Nå må ingen tro at jeg smører hjernen med klister, for alt det uinteressante vrøvlet passerer lekende lett gjennom hjernebarken uten å etterlate seg spor. Det jeg liker best er når noen spanderer fra sin egen visdomskilde og på en unik måte greier å fange oppmerksomheten min over en lengre tidsperiode. Da tømmes hjernen min for alle stemmer og andre tanker – og det skjer sjelden, til tross for at jeg både greier å lytte og opprettholde kommunikasjonen med hvem som helst jeg måtte støte på.

Uansett, her forleden kveld lærte jeg noe nytt. Det mest fascinerende med denne nye kunnskapen er utrolig nok ikke selve informasjonsutvekslingen, men at jeg i etterkant lurer på hvordan i all verden det kan ha seg at jeg ikke visste dette fra før? Hvorfor har jeg aldri lurt på hvordan sjiraffen greier å overleve sånn som den er bygd opp? Med en såpass lang kropp og, ja, nettopp, hals, burde den for eksempel hatt store problemer med blodtrykket. Hvordan i all verden greier den å få nok blodtilførsel til hjernen? Jeg minnes jo sjiraffen Raffen i Portveien 2 – og husker at han var mye smartere enn både Eli og Jørn – til tross for at hans art har en hals på hele tre meter. Så lærte jeg at sjiraffen har et gigantisk hjerte – det er sikkert derfor de virker så koselige også, tenker jeg. Jeg har for eksempel sett mange kosesjiraffer i lekebutikken!

Et annet spørsmål jeg burde ha stilt meg er hvorfor ikke sjiraffen dør når den bøyer seg ned til bakken? Med et stort hjerte som skaper et massivt blodtrykk burde jo sjiraffhjernen blitt lungemos hver gang stakkaren skulle drukket vann! Eventuelt burde den ha vært utstyrt med et kjempelangt sugerør! Men sjiraffen bøyer seg altså ned med dødsforakt – gang på gang.  Mens den står der og spiser gress eller fukter leppene med forfriskende vann hånflirer den av Newton og alle de som lurer på hvordan det er mulig å overleve med en sånn utforming. Jeg er glad for å ikke lenger være en av de latterliggjorte. Nå vet jeg nemlig at blodårene i sjiraffhalsen inneholder klaffer (hvorfor het ikke Raffen Klaffen?) som bremser blodet når sjiraffen bøyer seg ned. I tillegg har sjiraffen sørget for å installere en slags svamp under selve hjernen som absorberer overskuddsblodet når den bøyer seg ned. Med sjiraffen må jo også reise seg opp igjen – og med en såpass lang kropp, ville det vært utrolig flaut å besvime hver gang! Derfor har den greid å utnytte blodlageret i svampen slik at den greier seg helt til hjertet på nytt greier å overvinne klaffene og pumpe blodet den lange veien opp til hjernen.  Fascinerende!

Fra nå av skal jeg alltid behandle sjiraffen med respekt. Ikke det at jeg har vært slem med sjiraffer tidligere, til tross for at de har prikker og ikke fine tigerstriper, men denne nye kunnskapen har ført til at jeg anser sjiraffen for å være ett av favorittdyrene mine. Nå gjenstår det bare å plante akasietrær i hagen og bygge et høyt nok gjerde slik at ikke tigrene mine kommer seg over og angriper den fremtidige Klaffen!

Føler meg krenket etter min første ”offisielle” skitur!

Spenningen var stor da jeg skulle spenne på meg nye ski og gjøre min første offisielle skitur for sesongen. Like før jul skiftet jeg skisponsor og byttet samtidig merke fra Fischer til Madshus. Jeg har nemlig lyttet nøye til Ole Einar Bjørndalen, som jeg regner som mitt største forbilde når det gjelder teknikk og mental innstilling. Etter endt løp innser jeg imidlertid at jeg blir nødt til å anskaffe ny smøresjef. Mens jeg i den første sløyfa mistet mye av rytmen grunnet det som sannsynligvis kun kan beskrives som is i rubben, ble sisterunden preget av mangel på feste. Smørebommerter i starten av sesongen er imidlertid noe man må regne med.

Det som virkelig frustrerer meg i dag, var at det var noen som hadde prøvegått løypa før meg. Her i huset hadde vi faktisk folkeavstemning for spesielt interesserte – og det ble bestemt at jeg skulle gå først. Overraskelsen ble derfor stor da det var en rekke spor fra før – og dessuten var det en mann i løypa foran meg! Tenk det, EN MANN!!! Jeg følte at mye av glansen ble tatt fra meg på grunn av dette – som om jeg skulle behøve en mann til å teste sporet før meg, liksom. Fornærmelsen blir enda større ved tanke på at en NM-bronsevinner også har vært ute før meg, ja, kanskje til og med først! Herregud! Her lever vi i 2010 – og man skulle tro at verden var kommet såpass langt at slike ting ikke skulle skje.

Jeg regner med at pappa – altså tidligere skisponsor – nå er rasende. For en gangs skyld håper jeg i alle fall at jeg ikke blir nødt til å grine meg til toppen, slik jeg pleier å gjøre. Jeg regner med at samfunnet nå vender seg mot de som var ute før meg og at de utestenges fra løypa de neste to ukene. Det skulle bare mangle. Videre regner jeg med at de løypeansvarlige må fratre sine stillinger – det er jo tross alt disse som sørger for at det blir kjørt opp spor. Dermed burde de også ha kontroll over hvem som er ute i sporet. Det hele fremstår som en eneste stor sammensvergelse mot min person og alle mine medsøstre!

Hele denne saken er forkastelig og strider i mot alt som heter likestilling. I og med at jeg er kvinne, burde jeg automatisk ha rett til å være først. I 2010 bør man som tidligere nevnt ha kommet såpass langt at kvinner ikke må se seg nødt til å grine for å behandles på lik linje som menn – og da mener jeg helt på linje! De egoistiske svina må ikke få en millimeters forsprang. Aller helst bør de gå med en stav og kun ½ ski sånn at jeg har mulighet til å være foran dem. Mannen som var foran meg i dag, rakk jo til og med å gå 3 runder før jeg var kommet rundt. Jeg føler han hånet meg og min prestasjon – og jeg håper alle kvinner her i landet støtter meg nå!

Dette burde selvsagt være et stort tema på kvinnedagen. Jeg forlanger Facebookaksjoner til å støtte opp om meg – og jeg skulle gjerne hatt egne paroler i demonstrasjonstoget 8. mars. Problemet er bare at kvinnedagen i år allerede er over. Den ble, som vi alle vet, arrangert onsdag 4. mars i Holmenkollen i Oslo. Likevel nekter jeg å gi meg – og skal nå kjempe for at mannfolkene i neste års VM blir nødt til å gå kortere distanser. Femmila må for eksempel reduseres til 29,5 km, tremila til 14,5 km. Vi kan ikke lenger akseptere at de skal gå lenger enn kvinnene! Det blir for dumt, liksom.

Smaker på feriefølelsen

I dag bruker jeg store deler av tiden til å smake på feriefølelsen. Regnet og temperaturen faller utenfor – og jeg oppdager at jeg faktisk har kommet meg gjennom sommerens første (og forhåpentligvis siste….?) hetebølge. I løpet av de siste dagene har energien sakte, men sikkert vendt tilbake – og jeg har fått utrettet mer og mer.

Biblioteket har vært førsteprioritet av innendørsarbeid også denne sommeren – og jeg har et håp om å bli «ferdig» med rommet før ferien er over. Jeg har vel kommet halvveis i registreringen av bøker, har alt som skal være av hyller og (nesten) alt av møblement og vet i alle fall hvor ting skal være. Som tidligere nevnt, er det ett av favorittrommene mine – særlig om sommeren – og for meg er det reneste fornøyelsesparken. Å krølle seg sammen med en god bok mens man er omgitt av hundrevis av andre bøker, gir en særegen følelse – ikke minst når man har ferie og virkelig har tid til å nyte det.

Ferie, ja. Nå skal det sies at ferien min er lengre enn mange andre arbeidstakeres ferie – og i følge de fleste ikke-lærere fortjener jeg selvsagt ikke de ekstra ukene. Jeg jobber jo KUN mellom 8 og 14, har fri HVER helg og HVER kveld og har ALDRI noe arbeid i juleferien, påskeferien, høstferien og vinterferien… Yeah, right… Jeg har regnet på hvor mye jeg faktisk har rettet det siste året. Nå skal det tas med at ikke ALLE deltar på alle prøvene og leverer alle tekstene, men i utgangspunktet ser regnestykket altså slik ut:

• 28 bokmåls- og nynorsktekster, norskmapper, prøver i norsk og rle x 47 elever = 1316 stk
• 10 tekster og prøver (tysk)  x 49 elever = 490 stk

Til sammen har jeg rettet 1806 tekster, mapper og prøver. Dessuten har jeg satt 380 terminkarakterer, som innebærer at man må se over alt eleven har prestert i løpet av terminen og se elevens kompetanse i forhold til kompetansemålene i læreplanen. Å rette en tekst tar i gjennomsnitt en halvtime (bokmål tar selvsagt kortere tid enn nynorsk), en prøve cirka et kvarter og ei norskmappe tar minst en halvtime per elev. Det holder ikke å bruke rødpenna og markere feil i tekstene, man skal også skrive en lengre kommentar hvor man påpeker hva eleven behersker godt – og hvilke områder eleven bør arbeide med videre.

Når har jeg rettet alt dette? I alle fall ikke mellom 8 og 16. De timene midt på dagen hvor jeg har undervisningsfri fylles nesten alltid med planlegging av undervisning, fagsamarbeid, møter og elevsamtaler. Dessuten bruker jeg en del tid på å samarbeide med hjemmet, via telefon og e-post, samt foreldrekonferanser en gang i halvåret. Rettinga tar jeg på kveldstid, i helgene og i de andre «feriene».  Jeg har ikke overtidsbetaling, dersom noen skulle tro det. Lønna for for- og etterarbeid er innbakt i lønna mi, så det spiller ingen rolle NÅR jeg utfører dette arbeidet. Poenget mitt er at dette skjer på tidspunkt da de fleste ikke-lærere tar det for gitt at jeg har fri.

Uansett. Akkurat nå har jeg ferie. Jeg er midt ute i den tredje ferieuka mi – og det har omsider gått opp for meg at jeg har fri. Den første ferieuka går man stort sett rundt og kan ikke fatte at man ikke skal sitte og planlegge undervisning til langt på kveld, at man ikke skal bruke rødpenna på et par måneder – og at man ikke er omgitt av tenåringer uansett hvor man snur seg. Når noen spør meg hva som er det beste med ferie er det alltid fristende å svare det første som dukker opp i hodet mitt: «At foreldre nå rundt omkring må oppdra tenåringene sine helt alene i to måneder.»

Det beste (rettere sagt NEST beste…) med ferie er at jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil – uten å få dårlig samvittighet. Jeg kan sitte i en god stol og lese bøker hele dagen eller la dvd-spilleren underholde meg døgnet rundt.  Bøkene og filmene behøver ikke engang å være lærerike. Jeg kan rett og slett la hjernen koble ut og bare være til. Sånn som nå. Jeg husker knapt nok hva jeg har skrevet – og hva har jeg å si til det? /care

Kattunger er ikke leveringsklare før de er 12 uker gamle!

Det meste av dette innlegget er publisert tidligere i denne bloggen, men det skader ikke å gjenta seg selv – i alle fall ikke på dette området. I og med at dette visstnok er det av innleggene mine som leses mest, er det verdt å oppdatere. Jeg har inkludert flere linker til videre informasjon om kattehold, samt flere egne kommentarer.

På denne tiden av året ser man at det over alt henger lapper og at det settes det inn annonser: «Kattunger gis bort. Haster. Vil unngå avliving.» «Kattunger gis bort omgående. 6 uker gamle.» «Leveringsklare kattunger. 8 uker gamle.» Kattunger er søte, men problemet er at KATTUNGER ER AVHENGIGE AV MOR (OG SØSKEN) INNTIL DE ER 12 UKER GAMLE!

Valper kan forlate moren sin når de er 8 uker gamle – og nettopp derfor skjer dette også med kattunger. Selvsagt er det tilfeller hvor kattunger blir nødt til å greie seg selv, f.eks. dersom moren blir borte, eller at de blir overlatt til seg selv eller på trappa til FOD eller Dyrebeskyttelsen av mennesker som rett og slett ikke gidder å ta vare på dyrene sine. Som ansvarlig dyreeier bør man enten sterilisere katten sin eller greie å ta vare på kattungekullet i 3 måneder (inklusive gi kullet den første vaksinen før de forlater moren). Dersom man har planer om å bli en ansvarlig dyreeier, bør man greie å vente i 3 måneder på en kattunge som er både mentalt og fysisk i stand til å flytte hjemmefra.

I en av brosjyrene om kattehold hos Mattilsynet kan man for eksempel finne følgende utsagn: «Kattunger skal ikke leveres før de er tidligst 12 uker gamle. Frem til denne alderen trenger de å være sammen med mor og søsken for å utvikle seg normalt.» Dette støttes også av blant andre Landbrukshøyskolen i Ås, Den Norske Veterinærforening, oppdrettere, veterinærer, Foreningen for omplassering av dyr og Dyrebeskyttelsen.

I mange tilfeller vil en yngre kattunge selvsagt greie seg bra, men likevel står de da i fare for ikke å utvikle seg normalt. Kattens immunforsvar er noe av det som særlig utvikles mellom dens åttende og tolvte leveuke, og morsmelk er viktig for å styrke motstanden mot sykdommer. Det er dessuten viktig at kattemoren selv får avvenne avkommet med å die, og dette foregår over en periode. Kattemoren inkluderer mer og mer fast føde i kosten og nekter etter hvert kattungen å die. Dermed lærer kattungen også hvordan det er å bli avvist – en følelse den garantert vil bli kjent med etter hvert som den møter mennesker…

Mennesker er så dumme innimellom… eller, kanskje ikke dumme, men uvitende. Det er alt for lite informasjon om katter i motsetning til hunder. En katt omtales ofte som «bare en katt». Jeg mener derfor at annonsesider på Internett, aviser osv bør ta sin del av skylden. I regelverk for annonsering står det sjelden annet enn at «dyr ikke bør selges eller gis bort før de er klare til å dra fra moren». Alle annonsesider burde skrive riktig alder for kattunger og hundevalper – og automatisk fjerne annonser der kattunger gis bort i 5-6ukersalderen. Det er på grensen til dyreplageri – og folk burde skamme seg!

Jeg anbefaler for øvrig å studere mer litteratur om kattehold:

http://www.breedlist.com/faq/young.html
http://www.mattilsynet.no/mattilsynet/multimedia/archive/00009/Katt-brosjyre_klikk_h_9866a.pdf
http://norskhuskattforening.net/atferd.htm#Kattunger
http://dyrenett.no/no/s/artikkel.asp?art=Katt&h=d&id=198

NB! Jeg setter selvsagt pris på tilbakemeldinger, men foretrekker en saklig språkbruk – og at man faktisk tar seg tid til å undersøke fakta og dessuten lese hele innlegget før man setter seg til å svare.

Sommer og ferie og sånt

I sommer er jeg ganske så fornøyd med å bo i Trøndelag. Jeg elsker regn. Jeg blir aldri lei av å høre at det trommer på taket, se på hvordan dråpene langsomt siler nedover ruta eller å tørke en til dels fuktig Roar Strand idet han kommer tuslende og mjauende inn etter en tur i nabolaget. Jeg har til og med begynt å synes at våt katt lukter godt. Regn betyr ikke at man må være inne – det er tvert i mot koselig å være utendørs og kjenne hvordan regndråpene sildrer ned i nakken, at ansiktet blir klissvått og at håret klistrer seg fast til hodebunnen. Det er faktisk nesten like herlig som å danse barfot i nysnøen.

I sommer har vi til nå hatt veldig mye fint vær etter min mening. Nå har det seg slik at jeg blir sur når meterologene til stadighet refererer til sol og varme som fint vær. Jeg synes ikke «fint vær» er så fint. For meg er «stygt vær» fint vær. Fine, fine været. Og hvem har egentlig bestemt at sol er ensbetydende med «fint»? Sannsynligvis er det slik at majoriteten har bestemt det – jeg sliter jo tross alt litt med å finne folk som er enige med meg. Alle skal ha sol og varme – og derfor reiser de i dyre dommer til ørkenlignende sandhauger for å steke seg til fordel for å skifte hudfarge. Litt Michael Jackson i revers, kan man si.

Så langt har jeg måttet tåle en lengre hetebølge – type millioner av varmegrader. Heldigvis har man en fin kjeller å søke tilflukt i, noe som innebærer at hjemmebiblioteket snart er «ferdig». Jeg har tilbrakt en del timer mellom bokreolene, kost meg med å alfabetisere de norske forfatterne, opprette en egen seksjon for russisk litteratur, tysk litteratur, klassisk gresk litteratur, engelske krimklassikere og, selvsagt, en helt egen fagseksjon. Det hadde selvsagt vært fint å ha en egen liten laptop stående der nede, slik at man kan søke seg frem til de ulike bøkene, men så langt har jeg ikke blitt fristet til å sette i gang med det prosjektet. Eller… Tja… «Den som venter han skal få» som herrene med grevling i taket sier.

Jeg har i likhet med mine kolleger cirka 7 uker sommerferie. I følge alle ikke-lærere er jeg selvsagt bortskjemt og fortjener ikke de 2-3 ukene ekstra – fordi jeg jo også har vinterferie, høstferie og juleferie og fri hver eneste helg. I tillegg arbeider jeg jo bare fra 8 til 14 hver dag. Man skulle ha vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren. Kom med dem, jeg har hørt dem alle sammen.

Jeg velger imidlertid å kalle disse 2-3 ukene for avspasering, en påskjønnelse for tort og svie. Arbeidsdagen min har en tendens til å vare til langt utpå kvelden med for- og etterarbeid til undervisningen. I enkelte yrker kan man ta på seg en bestemt jobbmaske og bruke den hele dagen – det går ikke for min del. Jeg har så langt oppdaget følgende masker i maskeskapet mitt: Lærer, politi, fengselsvokter, psykolog, sykepleier, prest, reservemamma, dommer, advokat, meklingsmann, kokk, loggskriver, fotballspiller, musiker og – ja.. jeg har sikkert glemt en hel haug. I tillegg er man også arbeidstaker, venn, kollega osv. Man må liksom omstille seg på røde rappen, snu kappa etter vinden eller mot den – alt etter som. Men man har jo tross alt valgt det selv.. bla bla bla bla…

Men nå var det plutselig fint vær ute – så da skal jeg ut og bli våt! :o)

Å skjære alle over én kam

For ordens skyld – det heter altså «å skjære alle over én kam», men det er forferdelig mange som bruker uttrykket feil. Etter min mening kan man enten lære seg det ordentlig, eller finne på en totalt håpløs variasjon hvor man virkelig viser at man harselerer med det norske språkets forfall. Her er i alle fall en del eksempler jeg fant da jeg her i kveld syntes at det å altaviste etter tåpelige ting var en veldig god ide:

• Hvorfor skal vi dra alle under en kam?
• Ikke dra alle indere over en kam.
• Macho, nå dømmer du alle under en kam
• Macho, teit å ta alle menn under en kam. (oi… det hørtes jo bare litt kos ut…)
• Du burde også ikke kaste og drepe alle under en kam. (wtf??)
• Jeg er helt enig i at man slett ikke bør feie alle over en kam (trodde man brukte kosten til å feie med, jeg…)
  
• Ja, du får heller skjære alle under en kam
• Uansett, albanere sier at vi ikke skal gre alle under en kam (hahhahhhaa, endelig noen som vet hva man bruker en kam til ^^)
• Flott at du drar alle muslimer over en kam.
• Og du, hvordan har du tenkt å endre noe i et samfunn uten å måtte feie over en kam?  (Og hvem vil vel feie over en kam?)

Og hvor stammer uttrykket fra? “Å skjære alle over én kam” har faktisk med hårklipping å gjøre – tro det eller ei. Frisøren legger håret over kammen og skjærer det (eller klipper om du vil) slik at alle hårstråene blir like lange.

Sinnsstemninger – en oppdatering

En skulle tro – i alle fall hadde jeg regnet med – at det å skulle rette haugevis med tentamener ville ta knekken på hodet mitt, sende vettet av gårde med første ekspressbuss til Haugesund – eller hvor det nå er de trenger litt av det. Innimellom har jeg jo kjent det, som når man sitter der og har syke tanker om hvordan man kan få oppgavene til å lide like mye som en selv eller hvor man kan plassere dem slik at man slipper å se dem på en stund – for eksempel i skammekroken (som tilfeldigvis også er der jeg pleier å oppbevare isbiter).

Noe av det verste med å sitte og rette dag ut og dag inn er at folk maser. «Mas mas mas – over hele linja». Da får jeg lyst til å slutte, ta med hele papirbunken ned til mannen i kjelleren og la han lese de opp for de som har falt ned dit. Tar man i betraktning at det er umulig å rekke mer enn to til tre oppgaver i timen, burde det si seg selv at rundt hundre av dem krever et par døgns jobbing i strekk – i alle fall skal dette være logisk for de som greier elementær barneskolematematikk! Kanskje er det der problemet ligger. Matematikkunnskapene.

Ja, det burde faktisk være et obligatorisk regnestykke i enhver mattebok: «En norsklærer retter tre hovedmålstentamener eller to sidemålstentamener i timen. Hvor lang tid tar det før elevene får dem tilbake? For å finne ut dette må du huske at det er 45 elever i gruppa, og, ikke minst at også lærere sover om natten, har undervisning på dagtid, må forberede undervisning til hver time, bruker flere timer etter at elevene har dratt hjem på ulike møteaktiviteter – og, i tillegg, forsøker å ha et liv som ikke involverer skole».

Trass i mas og stress har det gått forbløffende greit, så hva i all verden er årsaken til det? En skulle nærmest tro at jeg har tatt meg sammen. Særlig! Kanskje jeg har blitt mer effektiv, slik at rettearbeidet har gått fortere? Nei, det virker ikke sånn heller. Det henger nok heller sammen med at jeg har hatt høyere «makter» til å distrahere meg, gå inn i hodet på meg og roe meg helt ned slik at jeg har greid å fokusere på andre ting. Jeg er jo som kjent en stor fan av ting! Særlig morsomme og teite ting. Ting er fint. Ting er gøy.

Insomnia…

Nå skjønner jeg fint lite! Det er ikke akkurat første gang jeg skjønner fint lite, men nå er det ekstra ille. Det er derfor jeg begynner dette innlegget med «Nå skjønner jeg fint lite!» Skjønner? Nei, ikke jeg heller!

I helga stilte man som kjent klokka… ikke at det var noe stort mysterium, for det inntreffer jo minst et par ganger i året. Selv må jeg stille klokka enda flere ganger, for jeg har et par stykker som krever skifte av batteri – eller som generelt er litt trege av seg og dermed sakker i løpet av en lengre periode.

Jeg er heller ikke forvirret med tanke på hvilken vei klokka skulle stilles, for den stilles alltid mot sommeren (frem på våren – tilbake om høsten). Så langt er det altså ingen problemer…. MEN! Problemet er at jeg da har mistet en time søvn i forhold til det som er normalt… og da burde jeg jo egentlig være såpass trøtt at jeg sover som en stein helt til klokka ringer? Hvorfor steiner sover skjønner jeg egentlig ikke, men det kan jo hende de kjeder seg…

Her sitter jeg… klokka nærmer seg snart halv sju om morgenen, og jeg har vært oppe i bortimot en time allerede… Som om ikke det er forvirrende nok, sovna jeg svært raskt til meg å være i går kveld, til tross for at jeg da la meg til «vanlig» tid – altså en time tidligere enn det som har vært tilfelle før (på grunn av at klokkene er stilt en time fremover… remember? (ba de ya!)).

Hvorfor i all verden er jeg lys våken klokka fire om natta (noe som for et par dager siden ville ha vært klokka tre om natta)? Jeg kommer til å være helt gåen hele dagen – det er bare en sånn morgen…. Og det er ikke mandag den 13. en gang!

Uff….