Sinnsstemninger; en introduksjon til hodet mitt – på godt og vondt

Dette er en stygg uke.

Denne uken er så stygg at det nesten burde være forbudt å snakke om den. Likevel sies det at ting fungerer bedre ved å snakke om det, og jeg vil bare skrive.

Nå kjennes det ut som om jeg balanserer på en hårfin linje mellom total kollaps og det å selv ringe mentalinstituttet for å be de sende over ei fin hvit trøye og noen hardhendte menn i hvite frakker som lar meg spise smurfedrops mens jeg klør meg selv på leggen med øreflippene. Ja, øreflippene, ja. Jeg kan jo liksom ikke klø meg med pekefingeren når jeg har fått sånn fin hvit trøye!!?! I så fall mister den sin hensikt, og det er ikke min hensikt med dette innlegget å la noen miste noe som helst. Jeg har til og med tenkt å forsøke å beholde forstanden. Nesten. Eller så langt det lar seg gjøre. «Hei, Kåre!»

I sånne situasjoner er det fint lite jeg kan gjøre – i alle fall så lenge det er noen av de stemmene med splittet personlighet som regjerer oppe i hodet på meg. Der gjør det for øvrig veldig vondt akkurat nå. Hodet mitt er en råtten kokosnøtt der en haug bittesmå nisser og dverger hamrer løs med hammere som er tre ganger så store som dem selv mens de drikker julebrus og synger gamle sjømannssviser. Jeg orker ikke å finne fram paint, så du får vær så god bruke det lille du måtte ha av fantasi til å fremstille bilder på skjermen du har mellom ørene.

Det er en ting som hjelper, dog… mer eller mindre det eneste som hjelper meg i sånne situasjoner. Enkeltpersoner! Det er umulig å forklare, egentlig… så jeg gjør et lite forsøk:

Enkelte mennesker får meg til å reagere på en helt spesiell måte. Hvordan vet jeg ikke, men det virker som om det er en mental forbindelse, som om det blir sagt såpass mye mellom linjene at hjernecellene mine kan oppfatte det på egen hånd, uten at resten av meg er nødt til å gjøre noe som helst.

Det er svært mange som er i stand til å gire meg opp, få meg til å le og så videre. Men det er forbløffende få personer som greier å roe meg helt ned, som på ett eller annet vis finner meg der inne blant alle stemmene, kobler seg på nettverket og tar meg under armen – med ned på et annet plan. Noen greier dette kunststykket hele tiden, andre fungerer som et engangstilfelle – og atter andre er litt sånn av og på. Som et vaffeljern. Jeg er takknemlig for alle disse, men jeg samler på de som har den magiske evnen.

Dersom jeg sier til deg at: «Du roer meg helt ned» – bør det regnes som ett av de beste komplimentene fra min side.

Når jeg sier «roer meg ned» – er det et begrep jeg bør forklare. Det er nemlig ikke slik at jeg virker helt hyper, og at noen da prater til meg slik at jeg blir helt sløv med et ansiktsuttrykk som tilsier total avslapping. Slett ikke. Det er det mange som kan greie. På samme måte er det en rekke mennesker som får meg til å slappe litt mer av ved å få meg til å le. Samtidig kan jeg le og være fullstendig gåen på innsiden.

Det er på innsiden den store transformasjonen skjer. Hva vedkommende sier eller gjør, spiller liten rolle, det er den aktuelle personens tilstedeværelse som gjør underverker – på ulike måter. Uansett om jeg begynner å le, grine, smile eller bli helt hyper – så greier vedkommende å roe meg helt ned innvendig. Det er der det teller. Det er der jeg trenger det aller mest.

Få mennesker jeg kjenner – så langt – har denne evnen, denne påvirkningen på meg. Noen har jeg kjent i årevis, andre er relativt nye. Akkurat nå tror jeg at jeg har fire – i alle aldre, faktisk. Jeg tror jeg har samlet på slike mennesker i store deler av livet mitt, jeg var bare ikke klar over det før de plutselig forsvant. Nå har jeg blitt flinkere til å kjenne dem igjen, noe som er en stor fordel. Det viktigste er at jeg vet hvem jeg bør kontakte eller snakke med når ting føles helt jævlig, enten ansikt til ansikt, eller via andre former for kommunikasjon. En sms kan være nok. Bare det å føle en mental kobling ut i fra at noen tenker på meg der og da er tilstrekkelig. I tillegg kan det være greit å si i fra, slik at de har mulighet til å fange meg opp på dager som er så fæle at jeg ikke selv er i stand til å ta initiativet.

Og denne uken er styggere enn de fleste. Heldigvis er jeg oppdaget! ,o)

Insomnia…

Nå skjønner jeg fint lite! Det er ikke akkurat første gang jeg skjønner fint lite, men nå er det ekstra ille. Det er derfor jeg begynner dette innlegget med «Nå skjønner jeg fint lite!» Skjønner? Nei, ikke jeg heller!

I helga stilte man som kjent klokka… ikke at det var noe stort mysterium, for det inntreffer jo minst et par ganger i året. Selv må jeg stille klokka enda flere ganger, for jeg har et par stykker som krever skifte av batteri – eller som generelt er litt trege av seg og dermed sakker i løpet av en lengre periode.

Jeg er heller ikke forvirret med tanke på hvilken vei klokka skulle stilles, for den stilles alltid mot sommeren (frem på våren – tilbake om høsten). Så langt er det altså ingen problemer…. MEN! Problemet er at jeg da har mistet en time søvn i forhold til det som er normalt… og da burde jeg jo egentlig være såpass trøtt at jeg sover som en stein helt til klokka ringer? Hvorfor steiner sover skjønner jeg egentlig ikke, men det kan jo hende de kjeder seg…

Her sitter jeg… klokka nærmer seg snart halv sju om morgenen, og jeg har vært oppe i bortimot en time allerede… Som om ikke det er forvirrende nok, sovna jeg svært raskt til meg å være i går kveld, til tross for at jeg da la meg til «vanlig» tid – altså en time tidligere enn det som har vært tilfelle før (på grunn av at klokkene er stilt en time fremover… remember? (ba de ya!)).

Hvorfor i all verden er jeg lys våken klokka fire om natta (noe som for et par dager siden ville ha vært klokka tre om natta)? Jeg kommer til å være helt gåen hele dagen – det er bare en sånn morgen…. Og det er ikke mandag den 13. en gang!

Uff….

Pengene eller kua!

Foreløpig har du ingenting å frykte, for vi har egentlig ingen krav å komme med. Dersom du ikke aksepterer dette – vil vi benytte den søte lille mø-mø-en i ett av våre nyeste produkter; kaldkupølse! Moahahahhhahhahahha!

Ein Dachs, ein Elch und eine Käseglocke geraten auf Abwege

Der Silberring lag auf dem Osterfeuer
und der Finger war ganz einsam.

„Mord“ hat der Hut geflüstert.
Der Stuhl hat nichts gesagt.

Es war totenstill.

Plötzlich konnte man eine Stimme hören:
„Ich muss sofort zurück zur Prebenstraße 14!“

Der Osterhase fing an zu laufen…

Das Ostern war vorbei…

„Mein Osterei ist gestorben!“

Grønne epler

 

Et koselig minne fra fine dager på Ringve med 3c årgang 05/06

Og hvem av gullungene stod bak?

Adrian

aka

«Æ e spessssiellll»

,o)

 

Om historie, krig, sauer og MacGyver

Av og til får jeg veldig lyst til å kverulere. Sånn som nå. Noe av det morsomste jeg vet er å kaste ut en påstand sånn helt uten videre, gjerne en som overhodet ikke er gjennomtenkt – altså som bokstavelig talt har passert over hodet…

Akkurat nå lurer jeg virkelig på om man kan si at andre verdenskrig endte i 1945. For hvis man ser på hendelsene som fulgte i kjølvannet, bør jo disse strengt tatt kunne karakteriseres som en fortsettelse. Kanskje ikke i utgangspunktet, men forsøk å henge med nå:

Etter at USA brukte atomvåpen for å hevne seg på Japan, ble verden totalt forandret. Det var ikke sånn at andre verdenskrig var over, at alle gikk hver til sitt og tenkte «jaja – det var nå det ja… vi vant/tapte… så fint/oi, så leit». Få konflikter ble løst av at Tyskland ble delt i to – skjønt tanken med å legge landet under de alliertes kontroll var god. Problemet var bare at fire ulike nasjoner skulle bestemme over ett land. Har du noen gang prøvd å la fire personer dele en pose Smash?

Begrepet «den kalde krigen» er etter min mening misvisende. Jeg vil nok heller sammenligne situasjonen som en vulkan på bristepunktet. I årenes løp fikk dommedagsuret kjørt seg skikkelig. Viserne var temmelig nære midnatt ved flere anledninger, jeg mener å huske uret viste 23.58 i 1953 eller noe sånt. Uansett; poenget er: Hele tiden lå trusselen som en usynlig, halvveis ødelagt bro mellom øst og vest. Stemningen var spent og til dels amper.

Ja, vel, sier du nå. Men det ble jo aldri utkjempet kamper og slag i løpet av denne perioden. Sant nok, men hva hadde skjedd dersom USA og Sovjetunionen hadde gått til «glovarm» krig mot hverandre, la oss si tidligpå 80tallet da Reagan regjerte? Hadde man da kunnet prate om den tredje verdenskrig – eller hadde det vært en forlengelse av den andre? Når sant skal sies så var vel andre verdenskrig også en forlengelse av den første.

Det såkalte «oppgjøret» etter første verdenskrig var jo en regelrett tikkende bombe. Versaillesfreden var kun en kime til nye opptøyer, en unnskyldning til å hevne seg, skape balanse igjen. Jeg mener; hvem i all verden kunne tro at tyskerne ble fornøyd av å måtte stå utenfor mens alle andre fikk skli på kjellerlemmen? Var det så umulig å forutsi at en mellomløsning mellom det å sprenge landet i fillebiter og å synge en enstemmig sang om vennskap over alle grenser bare ville bety trøbbel.

Egentlig er det ikke så merkelig når en tenker på at de som skulle fordele skyld og goder var snille-Wilson, slemme-Clemenceau (stakkars sauen!) og midt-i-mellom-jeg-vet-ikke-helt-hva-jeg-mener-Lloyd George. Sannsynligvis var sistnevnte redd for å straffe tyskerne for hardt slik at Tyskland ble kommunistisk – mens Wilson hadde utarbeidet en klar plan før møtet – med 14 fine punkter sirlig skrevet på et flott, ubrettet, rent ark. Clemenceau (bæ!) så nok på Tyskland som en slags «ikke-fullt-så-söta bror» som burde skamme seg for å spise Bratwurst i stedet for escargots – og var regelrett fornærmet over det tyskerne hadde funnet på de siste årene.

Så kanskje må vi også skrelle bort begrepet andre verdenskrig og heller konsentrere oss om første. Da støter vi imidlertid på et nytt problem; for hvorfor skal man kalle noe «første», når det ikke eksisterer en «andre»? Dermed sitter vi igjen med «den store krigen» – den opprinnelige betegnelsen på konfliktene – etter mitt skjønn et begrep man aldri skulle ha gått bort fra.

Når sluttet så «den store krigen»? Etter mitt skjønn var det da Berlinmuren falt – en tikkende bombe som i siste liten ble desarmert av politikkens svar på MacGyver. Først da den falt i 1989, og Jahn Teigen sang om Glasnost og Perestroika og Babushka og alt det der, kunne man si at den kalde delen av krigen var like død og nediset som Ötzi. Det er her jeg mener man setter sluttstrek for «den store krigen».

Musikkopplevelser

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvordan enkelte greier å kaste seg uhemmet over det siste skrammelet som preger VGlista eller digge techno, trance, hip/hop og rap i timesvis uten å brekke seg. Samtidig skjønner jeg heller ikke hvordan andre makter å holde seg til en eneste artist hele livet og hardnakket hevde at alt annet er sløsing av tid.

Imidlertid bringer dette tankene mine over på meg selv og min egen musikksmak. De som kjenner meg vil nok kalle meg ganske allsidig på dette punktet. Jeg prøver alt en gang. Minst. Deretter finner jeg ut om det er noe jeg vil utforske mer eller legge på hylla. Sjangermessig sett er det meste interessant, vel og merke minus de overnevte kategoriene og et par til. Jeg forsøker å la musikken tale for seg, uten at jeg må sette den i bås hele tiden.

Å skulle si noe generelt om hvilke sanger som får betegnelsen favoritter er vanskelig uten å skissere et bilde på den følelsen jeg får av å lytte til noe som virkelig fenger. Favorittsangene mine får meg nemlig til å føle at jeg svever, som om jeg har havnet i en sløv virvelvind som bringer meg stadig høyere og høyere oppover – uten stans. Slike sanger får «replay»-knappen til å føle seg fastlåst.

Noe annet som preger min musikksmak er at jeg gjerne bedriver periodelytting. Jeg kan bli fullstendig hektet på en bestemt sang eller artist i flere dager, ja, faktisk flere uker. Slikt inntreffer gjerne når jeg finner noe nytt, eller gjenoppdager gamle favoritter, eller er inne i en bestemt periode – sist jeg hadde eksamen var det for eksempel bare én stemme som fikk meg til å slappe av nok om kveldene til at jeg fikk sove.

Akkurat nå er det Dream Theater-fasen som gjør seg gjeldende – for fåglarna vet hvilken gang. Denne gangen er det ekstra intenst, for nå har jeg fått fatt i enda mer – og funnet en hel haug godlåter som for lengst har satt seg fast i hver minste og største lille duppedings som pleier å fylle ørene mine med herlige toner.

Ellers har jeg hørt mye nytt i det siste – artister og sanger jeg knapt nok har vært borti før. Jeg synes det er helt fantastisk å få anbefalt musikk fra noen, for så å oppdage at jeg faller helt pladask for en ny artist. Det er så herlig å presentere sansene sine for noe nytt, og øyeblikkelig kjenne at det faller i smak. Videre setter jeg også pris på å få lov til å anbefale sine egne favoritter til andres ører – for så å få positive tilbakemeldinger. Å dele musikk og musikkopplevelser er rett og slett deilig! ,o)