Oljedekkbeising av hus…

Okei… så har vi holdt på en uke med selve oljedekkbeisingen – forut for dette har tiden gått med til å vaske huset og spraye det med sopp- og algedreper… også kalt Fraggledreper… (jeg må ærlig talt innrømme at «Jotun Algedreper» er et vanvittig fengende navn… det kunne vel vært navnet på søskenbarnet til Sigurd Drakedreper..?).

However! Jeg gikk inn i denne uken fullstendig uvitende om hva det ville si å skulle male eller rettere sagt oljedekkbeise et hus – så man kan vel hevde at man har lært mye. Et eller annet sted inne i hodet mitt er en ny topp 10liste under oppseiling.. Jaja… Vi har i alle fall fått gjort en hel masse. Dersom meteorologene nå ikke tar fullstendig feil (slik vi har blitt vant til at de gjør om sommeren) tilsier prognosene at vi blir ferdige med hele huset på mandag. Det vil si at vi kommer til å bruke nøyaktig en uke… vi begynte på lørdag, malte hele søndagen – så ble det regn og en smule pause mandag og tirsdag (med vasking og mer fraggledreping) – videre har vi malt hver eneste dag siden onsdag – og i skrivende stund har jeg tatt en liten pause – vasket et øye med vann og saltvannsoppløsning (hva med å finne opp sprutesikre utendørsruller, Jordan???) – og hiver i meg et glass vann før det er ut igjen med seg.

Det verste er for tiden – ikke det at man har stigebein og kostsmerter, men at man har uhorvelig vondt i viljen… Jeg føler meg mest som en treåring som ikke vil være med på ett eller annet treåringer flest helst ikke vil være med på… Men det er vel bare å bite tennene sammen og holde ut i et par-tre døgn til inntil huset i det minste er ferdig. Garasjen gjenstår, men det er egentlig bare «a piece of cake» i forhold til denne digre tregreia vi bor i.

I dag får vi visst besøk også… Det er merkelig det der… Det er ingen som ringer og sier at «vi tar oss en tur» for tida – jeg tror ærlig talt at folk lukter oljedekkbeisen på lang avstand… Før i tiden… ja, nettopp… før i tiden var det dugnadsånd å spore da… Da gikk folk sammen om å male husene til hverandre… Men ikke fortvil alle dere som nå føler dere forferdelig truffet av disse utsagn… Jeg har ikke lyst til å komme for å hjelpe dere med å male noe heller… Så det så!

Poenget i dag? Ikke noe spesielt, egentlig… Jeg bare laller i min egen viljeløshet.. Lallall…

Forresten: Standardtrøstefrasen «men så blir det jo fint også, da» har overhodet ingen virkning lenger!

Fotball-VMs topp 10 tåpeligste/tristeste øyeblikk

10. Lille Dracula, Marco Rodríguez, er håpløs som dommer – 10. juni

9. Valentin Ivanov deler ut 4 røde og 16 gule kort i åttendelsfinalen mellom Portugal og Nederland – 25. juni

8. Englands David Beckham scorer mål og blir omtalt som helt – 25. juni

7. Portugal sender England ut av VM – 1. juli

6. Tsjekkias Jan Koller blir skadd i åpningskampen – 12. juni

5. Englands Michael Owen skades – 20. juni

4. Tyskland når ikke finalen – 4. juli

3. Ja vel, Pavel… Farvel til Nedved og Tsjekkia i gruppespillet – 22. juni

2. Italia sniker seg til topps – 9. juli

1. VM er over… og det er 2år til EM – 9. juli

Fotball-VMs topp 10 vidunderlige/herligste øyeblikk

10. Sverige fyker ut etter å ha fått juling av Tyskland – 24. juni

9. Steven Gerrard scorer – 15. juni

8. Steven Gerrard scorer nok en gang – 20. juni

7. Whining Rooney får rødt kort – 1. juli

6. David Beckham spyr – 25. juni

5. Argentina og Brasil forsvinner ut i kvartfinalen, uten å ha imponert! – 30. juni og 1. juli

4. Zinedine Zidanes siste øyeblikk på fotballbanen er til å grine av! – 9. juli

3. Tyskland slår Portugal i bronsefinalen, og portugiserne gjør selvmål – 8. juli

2. Jürgen Klinsmann får heltestatus i Tyskland og omtales som ”Der neue Kaiser”

1. Kampen mellom USA og Tsjekkia, med 2 perler av Rosicky – 12. juni

Neeeeeeeeeeeeeeeeeei!

Okei… nå er det slutt…

Det er bare å begynne nedtellingen til EM i 2008, for nå er VM over. Årets finale kan ikke bli annet enn et uinteressant oppgjør mellom to av Europas sørgeligste lag. Det ene er Italia og tja…, at det på nåværende tidspunkt er usikkert hvorvidt skuespillerspirene møter sneglespisere eller korkprodusenter, spiller overhodet ingen rolle. Tanken på at Totti eller Ronaldo (det har for øvrig ingenting med Rooneys utvisning å gjøre – den apa der hadde pådratt seg rødt kort en eller annen gang uansett) skulle kunne få fingrene på trofeet gir meg regelrett kvalmefornemmelser. Kanskje kunne jeg etter hvert ha akseptert at Henry hadde fått oppleve dette – han sørget i det minste for at Ronaldinho og de andre sambatullingene forsvant.

Akkurat nå kan det være det samme – jeg har hjerteskjærende flashbacks fra VMs sørgeligste hendelser så langt (en oversikt over VMs 10 mest miserable øyeblikk vil antakelig foreligge her om ikke så lenge…) Med tiden vil jeg sannsynligvis være i stand til å huske de gode opplevelsene – de flotte pasningene og de underholdende kampene. Men ikke i dag.

– Wir sagen aber nicht «Adieu», sondern «auf Wiedersehen»…

Fotballfilosofi

– tro, håp og kjærlighet – samt en porsjon hat…
Tsjekkia forsvant i gruppespillet – og England ble borte i kvartfinalen… så der var det bye-bye til drømmefinalen min… Hjertet gråter for Nedved – som ikke får oppleve å bli verdensmester på grunn av idiotiske degos og ekle afrikaner. Og Steven Gerrard må reise hjem og glede seg over de fine resultatene med LFC. Sånn går det når man lar apene være med til VM: Enten blir de så deppa over de dyre puppene til fruen, eller så greier de ikke å holde munn og blir nødt til å se rødt…

Status så langt er da at to av lagene «mine» har reist hjem, men sånn blir det ikke for det siste laget – de er jo tross alt hjemme uansett. Klinsmann har fått så utrolig mye pepper fra nervøse tyskere som helst ser at man bygger vollgrav ved 16meteren – han har stått på sitt og nektet å bøye seg – til tross for trusler om å bli avsatt og det som verre er – så nå er det på tide at den «gamle» helten min får oppleve å bli verdensmester igjen – denne gang som trener. Tyskland-Italia i semifinalen betyr ganske enkelt at den hersens degosen får som fortjent – hvis da dommeren ikke er talentspeider i forkledning – og leter etter smådårlige folk til en klassisk Hollywood-b-film.

Og mens tungsinnet over at England forsvinner er i ferd med å legge en real demper på lørdagskveldshumøret skjer det med ett noe aldeles vidunderlig! Thierry Henry sender Brasil rett vest – altså hjem for å konsultere tannlegen sin. Det der var en merkelig kamp. Jeg likte ingen av lagene, men poenget er at jeg likte Brasil enda mindre enn Frankrike. Brasil har alltid vært mitt hatlag nummer en! Sånn er det bare.

Fotball handler ganske enkelt om tro, håp og kjærlighet, samt en porsjon hat! La meg forklare: Kjærlighet handler om hvilke(t) lag som står ens hjerte nærmest, det har overhodet ingenting med hvorvidt laget eller lagene har mulighet til å hevde seg. Det er som å brenne for et 3.divisjonslag som står i fare for nedrykk. Kjærlighet henger altså gjerne sammen med håp, men det er også mulig å håpe uten kjærlighet til laget. Dette ser man i de tilfellene hvor man ønsker at for eksempel et nyopprykket lag skal kunne hevde seg blant favorittene.

Tro handler om fornuft og fakta. Når du tror at et lag vinner seriegull handler det om at nettopp dette laget synes å være sterkere enn de andre. Her er det fullt mulig å tro uten å håpe eller å ha gode følelser for et lag. I fjor trodde jeg Vålrenga kunne vinne seriegull, jeg trodde og håpet på Start, mens all min kjærlighet og resten av håpet gikk til Rosenborg. I tillegg hatet jeg Vålrenga.

Fint…. så tilbake til vm…

• Brasil, Argentina, Italia og Frankrike: Dette er lag jeg alltid har lagt for hat, men likevel lag man må ha litt tro på i VMsammenheng.
• Ukraina og Australia: Her handler det rett og slett om håp. Verken mer eller mindre!
• England: Tro, håp og kjærlighet, selv om troen etter hvert ble mindre etter som man fikk se laget i aksjon – og skjønte at treneren hadde hentet dit spillere fra veterinæren osv
• Tyskland: Tro, håp og kjærlighet. Endelig er det allment akseptert å holde med tyskerne igjen – for nå spiller de offensivt. I tidligere mesterskap har man nærmest måttet holde kjeft om sine varme følelser for det tyske herrelandslaget i fotball. Min usikkerhet omkring troen i dette tilfellet forsvant i den første kampen!
• Tsjekkia: Tro, håp og kjærlighet. Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg hadde mest tro på Tsjekkia før VM. Det har alltid vært noe ved dette laget som har fascinert meg; spillemessig og lagåndmessig – og Nedvedmessig… Jeg er så glad i dette laget at jeg faktisk håpet de ville sørge for at Norge ikke fikk være med til VM (som om de i det hele tatt hadde noe der å gjøre…)

Hva har svidd aller mest så langt? Er det egentlig nødvendig å spørre? Da Ghana og Italia sendte Tsjekkia hjem før sluttspillet… Det er noe av det verste jeg har vært med på i fotballsammenheng… At England forsvant er greit nok, for der ble troen etter hvert borte – dessuten ble smerten lindret av at brasilianerne dro hjem igjen til sambaland.

Så står jeg altså igjen med Tyskland. Jürgen Klinsmann var alltid en av favorittspillerne mine – selv da han var i Tottenham ,o) Jeg håper og tror på dette laget – og i tillegg banker hjertet for dem… Forhåpentligvis blir jeg ikke skuffet for tredje gang i dette mesterskapet…