Om snøfnuggsmelting

At hvert eneste snøfnugg er unikt, er noe vi lærer i veldig ung alder. Jeg husker i alle fall hvor fantastisk jeg syntes det var at man ikke kan finne to snøfnugg som er like – særlig når man sto midt i en virvel av millioner på millioner av snøfnugg! Det som imidlertid er minst like interessant, er at to snøfnugg kan smake akkurat likt – og at to smeltede snøfnugg er like som, ja, nettopp – «to dråper vann».

Ord + ord = elgkart

I dag fant jeg noe rart. Elgkart. Jeg ble forvirret. Hva i all verden kunne det være fornoe? Som den ihuga grammatikeren jeg er, er det jeg lurer mest på akkurat nå hva slags kjønn substantivet har. Er det intetkjønn eller hankjønn? Et elgkart eller en elgkart? Uansett hva det er, er det merkelig å skulle finne det på denne tiden av året.

Dersom det jeg fant er intetkjønn, synes jeg det er særdeles snodig at de ivrige grønnkledte og bevæpnede ikke har låst det ned for lengst.  Etter min mening må det være direkte uforsvarlig å legge igjen et kart som viser hvor all elgen er. Tenkt bare om et rivaliserende jegerlag får nyss i hvor de største oksene befinner seg?

Skulle det jeg fant vise seg å være hankjønn, er vi også på feil årstid. En elgkart er jo rett og slett en annen betegnelse for en elg som ikke er helt ferdig enda. Nå kan man jo også kalle uferdige elger for kalver, skjønt elgkart er mye morsommere. Kanskje kan betegnelsen elgkart brukes for elger som befinner seg midt mellom kalvestadiget og puberteten, i en slags premodningsfase, akkurat som moltekarten.

Om jeg nå ikke skulle finne ut hva det dreier seg om, spiller det ingen rolle. Jeg synes bare det er morsomt å finne nye ord.

,o)

Å skjære alle over én kam

For ordens skyld – det heter altså «å skjære alle over én kam», men det er forferdelig mange som bruker uttrykket feil. Etter min mening kan man enten lære seg det ordentlig, eller finne på en totalt håpløs variasjon hvor man virkelig viser at man harselerer med det norske språkets forfall. Her er i alle fall en del eksempler jeg fant da jeg her i kveld syntes at det å altaviste etter tåpelige ting var en veldig god ide:

• Hvorfor skal vi dra alle under en kam?
• Ikke dra alle indere over en kam.
• Macho, nå dømmer du alle under en kam
• Macho, teit å ta alle menn under en kam. (oi… det hørtes jo bare litt kos ut…)
• Du burde også ikke kaste og drepe alle under en kam. (wtf??)
• Jeg er helt enig i at man slett ikke bør feie alle over en kam (trodde man brukte kosten til å feie med, jeg…)
  
• Ja, du får heller skjære alle under en kam
• Uansett, albanere sier at vi ikke skal gre alle under en kam (hahhahhhaa, endelig noen som vet hva man bruker en kam til ^^)
• Flott at du drar alle muslimer over en kam.
• Og du, hvordan har du tenkt å endre noe i et samfunn uten å måtte feie over en kam?  (Og hvem vil vel feie over en kam?)

Og hvor stammer uttrykket fra? “Å skjære alle over én kam” har faktisk med hårklipping å gjøre – tro det eller ei. Frisøren legger håret over kammen og skjærer det (eller klipper om du vil) slik at alle hårstråene blir like lange.

Ord + ord = terningjente

Terningjenter er temmelig rare vesener.  En rekke forskere har i lang tid undersøkt genmaterialet i slike jenter, men det er fremdeles umulig å komme frem til løsningen på hva det er som skiller dem fra relativt vanlige jenter.

Terningjenter er spesielle fordi de har en stor interesse for gambling og andre aktiviteter som involverer enkel matematikk, uten at man må beherske annengradsligninger av den grunn. Du finner dem gjerne på kasino, samt i diverse illegale spillebuler hvor de menger seg med pokerspillere og pengespillavhengige i joggebukser.

På avstand ser disse jentene helt vanlige ut, men dersom du skulle komme såpass nært at du kan se pupillene deres, vil du legge merke til noe svært besynderlig. Pupillene er nærmest firkantede – og har dessuten prikker. Disse prikkene er mønstermessig som på terninger, og antyder hvilket nivå jentene er på. Jo flere prikker, jo større spilleavhengighet.

Roar Strand er rar

Når jeg skal gå for å dusje, er Roar Strand allerede på plass i dusjen. Der sitter han på gulvet med store øyne og bare ber om å få litt kos. Andre ganger ligger han i badekaret og venter på at jeg skal tappe opp. Han er forferdelig rar, han der.

Roar synes det er veldig godt å bli klødd på magen, særlig når vi ligger på sofaen og slapper av etter en lang og slitsom dag. Da strekker han seg så lang han er og man kan høre en rekke koselyder fra halsen hans. Nå er det imidlertid ikke slik at Roar vil ligge i sofaen. Han synes gjerne det er minst like behagelig å ligge på gulvet. Ikke minst når han har vært ute i flere timer og er våt til skinnet. Da må jeg faktisk gå på badet og hente et håndkle til ham, for så å tørke hele den våte kroppen hans. Etterpå vanker det en omgang med børsten. Da er Roar veldig glad, skjønt det kan bli litt vel mye oppmerksomhet innimellom. Og! Når Roar Strand er sinna, hender det at han biter. Jeg tror egentlig ikke at han mener det, men nok er nok, liksom.

Den triste frosken, Kent-Robert

Frosken Kent-Robert satt på favorittsteinen sin i dammen og så veldig trist ut. Kent-Robert var vant til å være trist, så dette var ikke noe nytt for han. Det hele hadde begynt en måned tidligere, da fru Øyenstikker hadde kommet på besøk.  Det virket som om hun var opprørt over noe, men Kent-Robert kunne liksom ikke slå fast nøyaktig hva. «Jeg skulle ønske jeg var en sommerfugl», hadde hun sagt med en skjelvende stemme og tomt blikk. Deretter hadde hun gått rett bort til Kent-Roberts matkammers, og begynt å stappe i seg alt hun kunne finne at kaker og andre godsaker.

                        Kent-Robert trodde fru Øyenstikker var lei seg fordi hun ikke var like fargerik som Aurora, den vakreste sommerfuglen i hele dalen. Kent-Robert bestemte seg for at han ville hjelpe henne, for Kent-Robert var en godhjertet liten frosk. Han hoppet derfor bortover stien til maler Pedersen og kjøpte mange ulike malingsspann. Kent-Robert ble alltid så glad når han så regnbuen, så han ville vise fru Øyenstikker den. «Det beste er nok om hun alltid kan ha med seg regnbuen når hun er ute og flyr,» tenkte han og kjente spenningen stige i brystet.

                        Så han hoppet tilbake, og begynte å male vingene til fru Øyenstikker i alle regnbuens farger. Hun ble rasende og ropte slik at kakesmulene fosset ut av munnen hennes: «Hva er det du driver med, din elendige, grønne firfirsle?» «Å, eh, unnskyld» stotret Kent-Robert frem. «Jeg ville jo bare hjelpe!» fortsatte ham, og han kjente en tåre piple frem i øyekroken.

                        Idet insektfruen fløy ned til vannet og vasket av seg Kent-Roberts lille kunstverk, begynte han plutselig å tenke over hvordan han selv så ut. Han så seg i speilet og det stygge, grønne monsteret han fikk øye på stirret olmt tilbake på ham. Kent-Robert kjente redselen bre seg i kroppen og ville sprette av gårde, men til sin store forferdelse oppdaget han at det skremmende vesenet speilet hver eneste lille bevegelse.

                        Han hoppet ned til den lille dammen bak huset, og plasket uti. Med tungt hjerte klatret han opp på favorittsteinen sin mens følelsene strømmet på. Med ett kom tårene, og det virket som om de bare strømmet på, uten antydning til å stoppe. Dager ble til uker, og før han visste ordet av det, hadde høsten kommet, men han følte ikke lenger noen glede over å se fargespillet i løvet.

                        Plutselig kom en nydelig sommerfugl flygende forbi, og Kent-Robert ble helt betatt av dens skjønnhet. ”Skal vi være venner?” spurte han med forventning i stemmen. Da sommerfuglen bare ga et snøft til svar, trodde Kent-Robert det var grønnfargen som ødela alt, men sommerfuglen bare sa: ”Du må da skjønne at fargen ikke spiller noen rolle. Problemet med deg er at du ikke har vinger!” Nå var Kent-Robert lei av å være trist. Han ble faktisk veldig sint. Han tok sats og gjorde et veldig stort sprang rett opp i luften, stakk tungen ut og slukte hele sommerfuglen.

                        Så tror du kanskje Kent-Robert ble en lykkelig frosk, nå, at han kvekket glad og fornøyd mens han plasket omkring i dammen sin? Nei, han sitter fremdeles på favorittsteinen sin og ser litt trist ut. Det lønner seg nemlig ikke å spise sommerfugler, uansett hvor fornemme de er. Man føler seg kanskje litt bedre med det samme, men å ha sommerfugler i magen kan være veldig slitsomt det også!

 

 

 Denne historien ble skrevet av Emil og meg på følgende måte: Via msn – en setning hver ,o)

Ord + ord = flystripetre

Nå kan det kanskje høres ut om om et flystripetre er en veldig dårlig idé. Det er jo tross alt en grunn til at man ikke lander fly midt i skogen, men det er heller ikke meningen å plante trær midt på rullebanen. Flystripetrærne skal imidlertid plantes mellom de ulike flystripene for å lage et litt mer variert miljø. Dessuten skal trærne lage god stemning, slik at man har noe å se på idet man letter eller lander.

De langsiktige planene går ut på å la ekornfamilier og fuglefamilier flytte inn i trærne – skjønt dette vil by på større problemer. Mekanikerne er særdeles skeptiske, fordi de regner med å måtte bruke mye tid på å skrape kongler og fjær ut av motorene. Løsningen er selvsagt latterlig enkel – vi har tenkt å bygge inn disse små skogsteigene slik at de søte små krapylene ikke kommer seg ut og i veien for flyene.

Egentlig er det uvesentlig hvor mange milliarder som kommer til å gå med til å plukke barnåler, blader, kongler og fjær ut av motorene. Det viktigste er at det kommer til å bli en vanvittig god julestemning for de reisende når man på hver side av flystripen har trær som er dekket av herlig nysnø. Med ekstra tilskudd fra staten kan det hende man får strikket søte luer til ekornungene også.

Ord + ord = gøyalt tidsfordriv

Jeg har blitt fullstendig hekta på en lek i det siste. Det som er litt morsomt er at det egentlig er en teatersportøvelse eller en selskapslek, men jeg har fått veldig stor sans for å leke den alene.

Den opprinnelige leken går ut på at man er fire på lag. De to første tenker på hvert sitt substantiv, deretter sier de ordet høyt i kor. Disse to ordene setter man så sammen til ett. Dersom man for eksempel har kake + tulipan får man enten kaketulipan eller tulipankake. Deretter begynner det morsomme. Person nummer 3 skal være verdensmester på akkurat det feltet, altså kunne alt om kaketulipaner eller tulipankaker. Fjerdemann på gruppa skal så være reporter og stille verdensmesteren spørsmål om ideen bak produktet, hva man kan bruke det til, hvordan det ser ut osv.

Jeg har så smått begynt å lage min egen versjon av leken der jeg plukker ut to tilfeldige personer via sms eller MSN til å komme med to tilfeldige substantiv. Deretter setter jeg de sammen og skriver litt om kaketulipanen eller tulipankaken. Sånt er gøy – og tilfredsstiller skrivekløen min ganske så umiddelbart. Disse postene kommer jeg til å samle både i kategorien skrivekløe og ord+ord.