Å TA BUSS SØKKS!

Jeg hater å ta buss! Dersom jeg vet at jeg skal ta buss neste dag får jeg nesten ikke sove – for det er ingenting her i verden som er verre! Ikke krig en gang! Jaja, nå har jeg jo aldri fått føle noen krig på kroppen, men jeg tviler på at det er verre enn en busstur.

For det første hater jeg å finne ut når bussen skal gå, mest av alt fordi jeg ikke finner den fordømte tabellen. Og når jeg endelig har den i hånda vet jeg at den egentlig ikke har noe for seg allikevel, for bussen kommer enten 2 minutter for tidlig eller en halv time for sent.

Så hater jeg å vente på bussen – som jo da ikke kommer før det egentlig er for sent. For på bussholdeplassen står det en rekke ufordragelige tyggegummislafsende fjortiser som hyler av latter hver gang noen sier «fis» og gamle damer som absolutt lurer på hvor jeg kommer fra og hva jeg synes om været. Hallo! Jeg er verken interessert i å se tyggisklysene deres i de halvåpne munnene deres og høre hvor flinke dere er til å tygge eller fortelle dere hvor jeg kommer fra og at jeg synes været er pyton!

Så kommer den første store hindringen; å betale. Først og fremst er det innmari dyrt – og studentrabatt inntreffer først dersom du reiser med NSB-buss i mer enn 3 mil – og så langt skal jeg da ikke likevel. Pensjonister derimot, de har halv pris! Så gjelder det å ha akkurat med penger, ellers blir sjåføren sinna og sender deg et blikk som kunne drepe og mumler noe om ekstra heft! Hvem er det egentlig som går rundt med akkurat i småpenger? Som om ikke det var nok innføres det av og til nye betalingssystemer på bussen, og nå er det kommet en mellomting som gjør at sjåføren må ta i pengene, men ikke lenger vil vite hvor du skal!

Dermed er det tid for å finne seg en plass i denne møkkakjerra som hadde trengt en oppussing for lenge siden. Den perfekte plassen finnes ikke på bussen, for du kommer aldri langt nok unna de tyggende fjortisene, de gamle damene som suger på et kamferdrops og lukter sure strømpebukser, de gamle mennene som smatter på gebisset eller hun som kjenner sjåføren og høylydt gjør hele bussen oppmerksom på dette.

Jeg har ikke noe i mot mennesker med en annen hudfarge, ja, jeg sa verken neger, nigger eller svarting. Jeg har slett ikke problemer med at det kommer en av disse og setter seg ved siden av meg – men jeg har et problem med at de ikke vil sitte sammen med meg – og at de foretrekker å stå i stedet for å sette seg hos en hvit person. Der sitter jeg da, helt fordomsfri og åpen for nye kulturer, snakker både engelsk og tysk, men nei da, tror du ikke de skal stå??

Det absolutte marerittet inntreffer idet en klasse fra barneskolen har sluppet ut av murene og skal på ekskursjon sammen med frøken som gir blaffen i hvordan de oppfører seg på bussen. Dette resulterer da i at det blir vitsestafett – dvs alle som har en kjempemorsom vits på lager, som jo alle har hørt tusen ganger før, går frem og tar mikrofonen, kniser og ler i et par minutter og lirer av seg noen fjåsete setninger vi liksom skal le av. Til slutt kommer da det jeg lenge har fryktet, sangen som barna elsker, som eldre synes er så sjarmerende og foreldrene trekker på smilebåndet av; EN BUSSJÅFØR EN BUSSJÅFØR DET ER EN MANN MED GODT HUMMMMMØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØRR!

Ikke så rart at det er hull i osonlaget spør du meg!!

Når jeg etter en rekke minutter med tortur av håpløse passasjerer og etter at sjåføren har bannet over trafikantene, skal jeg endelig forlate dette helvetet. Tror du da sjåføren merker at jeg har trykket på knappen og skal av? Nei, sjåføren snakker selvfølgelig med hun som står der foran og utveksler ord om gamle minner! Dermed må jeg stå av på neste holdeplass, med en oppakning jeg gjerne skulle lesset av på et pakkesel og sko som man ikke skal gå langt i før de ødelegger beina!

– Er det rart jeg faller sammen i latterkrampe hver gang myndighetene sier at man skal ta bussen fordi det er miljøvennlig, billig og en hyggelig opplevelse. Kjøss meg i rævva!