Så var EM over. Eller, for meg var det egentlig over på torsdag. Kanskje var det ikke så overraskende at Italia for åttende gang i mesterskapssammenheng slo tyskerne ut av turneringen. 1962, 1970, 1978, 1982, 1988, 1996, 2006, 2012: Det har jo blitt en tradisjon. Som vanlig hadde de gjort grundig research og visste nøyaktig hvordan de skulle stoppe die Mannschaft. Jeg trodde virkelig gutta mine skulle greie det, men så fikk jeg se lagoppstillingen. Deretter kom første omgang – og jeg måtte være vitne til at Italia hadde gjort hjemmeleksene sine. I andre omgang var det heldigvis mye jevnere, men da var Italia tilbake til sitt gamle jeg – og da slipper de som kjent ikke inn så mange mål. Første omgang og andre omgang var som å se to forskjellige kamper, spør du meg!
Overkjørt av Italia
Hvorfor ble det slik? Italia som nesten røk ut mot et skadeskutt England? Vel, slik jeg ser det gjorde Jogi Löw et par taktiske bommerter. Han endret laget igjen. I følge skaperen av Jogis Löwen er det fordi han ønsker å vise seg som en stor taktiker. «EM varer i fire uker og på den tiden bygger man opp et lag som blir sterkere og sterkere. Ved å bytte ut for ofte, skaper man usikkerhet hos de man tar ut av laget». Jeg er selvsagt enig, men der Lutz Mathesdorf impliserer at Gomez skulle ha spilt mot Hellas og fått økt selvtillit, hevder jeg at han aldri burde ha spilt. Han er ikke i form og han spiller ikke sammen med laget. Han er kun en gallionsfigur; i spissen, statisk og mest til pynt (skjønt jeg ikke fatter hva tusener av kvinnemennesker ser i han der). Podolski har ikke hatt et optimalt mesterskap og burde ha startet på benken. Og hva var poenget med å sette Kroos ute på høyrekanten? Han fungerer best mer sentralt på banen – der Schweinsteiger vanligvis(!) herjer. Og når Klose spiller godt i kvartfinalen – og faktisk bidrar defensivt i tillegg til å være spydspissen, burde han også vært i startelleveren i semifinalen.
Ting kunne altså ha vært annerledes. Hva ville ha skjedd dersom Löw startet med Klose og Reus i stedet for Gomez og Podolski? Hvorfor kunne man ikke latt Lahm spille på høyrekanten hvor han spiller ellers i året? Hvorfor utnyttet man ikke trekløveret Müller, Özil, Klose slik man gjorde i oppkjøringen til EM? Joda, det er viktig å kunne omstille seg og endre taktikken for å forvirre motstanderne, men ikke når det går på bekostning av tryggheten i laget!
Klosesalto
De beste spillerne fra det tyske laget er valgt inn i UEFAs lag, som består av de 23 beste spillerne i turneringen. Manuel Neuer viste seg nok en gang som en fremragende målvakt og Philipp Lahm fører laget som om han aldri skulle ha gjort noe annet. Med sine 29 år fremstår han som en veteran på laget. I forrige mesterskap var Mesut Özil et navn på mange lepper. Denne gangen var han ikke like overlegen, men gjorde uansett jobben sin. På en rekke forum i dag leser jeg – til min store forferdelse – at en del forståsegpåere (hehe) ville hatt inn Gomez. Det gjør vondt. Jeg lar meg heller begeistre over at Gerrards innsats ikke har gått upåaktet hen. Han får nok bære kapteinsbindet så lenge Hodgson har kontrollen over skipet!
Spania mot Italia i finalen. Som tysklandsfanatiker fikk jeg stadig forespørsler om hvem jeg holdt med i går. Svaret var enkelt; «Heia hvem-som-helst, bortsett fra Italia». Det har ingenting med at de slo ut tyskerne å gjøre. De var ganske enkelt best i kvartfinalen – og det må jeg tåle. Jeg takler imidlertid ikke laget og hevder fremdeles at ingen ved sine fulle fem heier på Italia. Unntaket må være kvinnfolk som i ett eller annet mesterskap har latt seg blende av tettsittende blå trøyer og langhårete mammadalter – men deres meninger teller jo ikke, uansett. Altså; de som velger lag og spillere ut i fra hvem som tar av seg trøya oftest er jeg overhodet ikke interessert i å diskutere med.
Selve finalen var skandaløs, etter min mening. Resultatet er regelrett en skam for fotballhistorien. Greit nok at Spania er verdens beste fotballlag for tiden, men at de utklasser laget som blir nummer to – med hele fire mål – er forferdelig trist. En finale i et mesterskap skal være jevn. Det er noe som skurrer når målforskjellen blir såpass stor. I 15 minutter var det en flott kamp; spennende – og spillet bølget litt frem og tilbake. I det kvarteret følte jeg at det var de riktige lagene som hadde havnet i finalen. Så gikk alt rett vest. Misforstå meg ikke; jeg jublet på 1-0 og 2-0, men det var ikke morsomt lenger. Den siste halvtimen av kampen var helt forferdelig; Motta fikk spille fire minutter før han ble båret av banen og laget måtte fullføre med 10 mann.
I 84. minutt ble jeg regelrett forbannet. Torres? Han som har hatt en elendig turnering og ble satt inn utelukkende fordi treneren syntes synd på ham – og kampen allerede var avgjort? Og så blir han faktisk toppscorer? Det er forferdelig å tenke på. Han har jo absoutt ikke utmerket seg i denne turneringen. Og selve toppscorerlista er en vits. «Tidenes svakeste toppscorer-EM» skriver VG i dag. Hele seks spillere har flest mål i turneringen. Hele tre. Tre mål? Huff… Og Torres vinner fordi han har spilt minst av dem alle og dermed vært mest effektiv. Nei, dette mesterskapet vil jeg nok ikke huske like godt som forrige VM eller EM.
Meine Jungs!
Så hva med tyskerne mine? «Bare vent til om to år,» sier man. Vel… det har man sagt i 16 år, nå – og årets Mannschaft fremstår ikke like sterkt som for to eller fire år siden. Jeg hevder det skyldes spillernes trang til å forlate Bundesligaen. De spres for alle vinder og havner i ulike ligaer med ulike spillestiler. Det hjelper ikke at en tredjedel av laget spiller for FC Bayern når de ikke lenger kjenner de andre medspillerne sine ut og inn. Se på Spania; størstedelen av troppen spiller i spansk liga, nærmere bestemt for Barcelona og Real Madrid. De kjenner hverandre godt og har bortimot lik spillestil. De møter hverandre i serien, i tillegg til på landslagssamlingene. Det må være en soleklar fordel. Det ser i alle fall slik ut. Man kan også se på England. Landslaget består av haugevis av ukjente spillere – fordi Premier League importerer spillere fra andre land.
Så hva nå? Tja… det er kanskje på tide å overlate fjernkontrollen til samboeren igjen. I alle fall frem til 21. juli når Liverpool spiller Pre-Seasonkamp mot Toronto. I tillegg er det ikke så altfor lenge til moroa begynner igjen: 47 dager igjen til Premier League er i gang, 54 dager igjen til Bundesligaen begynner og 711 dager igjen til VM i Brasil. I tillegg er det cuper, VM-kvalifisering og Champions League. Hvis abstinensene blir for store kan jeg alltids ty til norsk tippeliga også. Joda, man har da alltids noe å se frem til. Dessuten har my precious Miroslav Klose sagt at han ønsker å fortsette frem mot VM i Brasil. Forhåpentligvis greier han å slå alle Gerd Müllers rekorder de neste par årene!
Meine Schätze
Et melankolibriunivers 
