22. juli: Jeg får ikke sove

Mitt bidrag til årsmarkeringen er fremdeles det samme diktet jeg skrev 23. juli i fjor – omskrivingen av Øverlands «Du må ikke sove»:

En omskriving av Arnulf Øverlands fantastiske «Du må ikke sove».

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Andreas Wiese skriver at «manifestet må leses i filler» og at vi ikke må tie ihjel massedrapsmannen. Samtidig overflommes Facebook av ulike statuser, grupper og dikt som ber oss om å glemme drapsmannen, for eksempel: «Vi lover å glemme ditt fjes og ditt navn/Vi lover å erstatte med samhold og savn/Du skal ikke minnes, kun de liv du har krevd/Snart skal vi glemme, at du en gang har levd.»

Jeg sier meg enig med Wiese. For det første er det uansett umulig å glemme hva som skjedde 22. juli 2011. Det er som når noen sier til deg: «Ikke tenk på sjiraffer» – og da er det jo nettopp sjiraffer du tenker på. For det andre er det direkte farlig å glemme gjerningsmannen. «Aldri mer 9. april» het det. Nå heter det «Aldri mer 22. juli». Årsaken til at vi aldri mer tillater andre verdenskrig og den nazistiske ideologien er nettopp det at vi aldri glemmer. Vi har i over 60 år lest, satt oss inn i bakgrunnen for andre verdenskrig, ja, til og med gjort det til en viktig del av pensum i skoleverket, nettopp for å gi befolkningen informasjon om det som skjedde. Ved å sette seg inn i både årsak og virkning, lærer vi alle å gjenkjenne de små tegnene og forvarslene, slik at vi kan stanse en lignende bevegelse.

Hvordan skal vi stanse et nytt 22. juli? I de siste dagene har vi fått fortalt at det beste våpnet er å vise åpenhet, kjærlighet og omtanke, støtte opp om demokratiet, vise toleranse, stå sammen og bringe ytterligere mangfold inn i samfunnet. Selvsagt skal vi gjøre dette, men fordi det er riktig, ikke kun fordi det er nøyaktig det motsatte av hva gjerningsmannen ønsker. Samtidig må vi ikke bli så naive at vi tror vi kan stanse en ny terroraksjon kun ved å være glade i hverandre og være stolt av landet vårt. Det er flere som Breivik der ute, dessverre. Beklager, folkens, men det er også de som hyller denne mannen og kunne tenke seg å gjøre noe lignende. Jeg er redd for at alt for mange av oss glemmer dette. DET skremmer MEG!

I et demokrati skal det være plass til alle meninger, også de som for oss virker helt feil. Nettopp derfor reagerer jeg når såpass mange ønsker å stenge dørene for gjerningsmannen. Ingen av oss har vel egentlig lyst til å vite hva han har å fortelle. Det blir feil for oss og det er for vondt å høre. Tenk at noen ønsker å ta livet av det landet vi bor i, et land som stadig vekk omtales som verdens beste land å leve i!? Ved å stenge ham ute, går vi imidlertid rett i hans felle. Ved å unngå å høre på ham, nekte å lytte til hans forskrudde teorier og meninger, ødelegger vi vårt eget demokrati. Hvis vi først stenger ham ute, er det fort gjort å også stenge andre ute – og da vil vi til slutt leve i et samfunn der kun enkelte meninger er tillatt, der det kun er ett politisk parti som styrer og der vi omsider bor i et diktatur.

I går leste jeg også hva tre overlevende fra Utøya skrev i et nettmøte på vgnett. Hvis de kunne stille gjerningsmannen ett eneste spørsmål, hva ville det vært? Jo; «hvorfor?» AUFerne selv vil gjerne ha svar på dette, på samme måte som vi alle søker svaret etter hvorfor Hitler og nazistene ønsket å drepe alle jødene under andre verdenskrig. Det gjør fremdeles vondt å lese om raseteoriene og den systematiske utryddelsen som foregikk under krigen – men det SKAL gjøre vondt. Når det slutter å gjøre vondt er det fare på ferde. Da har vi senket skuldrene og glemt det som skjedde, da har vi glemt forvarslene – og da vil det kunne skje igjen.

Vi må tvinge oss selv til å høre på og lese Breiviks ekstreme tanker. Jeg mener det blir fullstendig feil å feie ham under teppet. Vi må forsøke å forstå hvorfor denne tragedien har rammet landet vårt, nettopp for å kunne forsvare oss bedre neste gang. Dessverre sier jeg «neste gang», men det er fordi jeg er redd for at vi glemmer. Nei, vi glemmer aldri ofrene og resultatene av handlingen, men ved å fortrenge ideologien som ligger til grunn, mystifisere mannen og gjøre manifestet til noe uhyggelig vi aldri bør sette oss inn i, gjør vi det samtidig mer spennende for andre høyreekstremister.

Jeg mener at vi alle bør lese manifestet hans i filler. Vi må tåle å sette oss inn i hans ideologi. Hva er vi egentlig redde for? At han skal kunne overbeveise oss om at han har rett? Aldri i livet! Vi har sett hva tankene hans har ført til, nettopp derfor skal vi også tåle å lese om dem. Etter min mening vil dette være gjerningsmannens ultimate straff; vi leser manifestet hans, vi ler av den utstrakte bruken av «klipp og lim» og vi lar myndighetene lære av de detaljerte dagboksinnleggene. Som Wiese sier; vi må lese mellom linjene og finne frem til selve mannen – ikke han som har tatt andres ideer og legger dem frem som sine egne, ikke henge oss opp i planleggingen av handlingene – men vi må se hvor stakkarslig denne mannen egentlig er: «En trist eksistens som klamrer seg til sine overmenneskefantasier, i en umoden gutteromsverden fylt av uniformer, medaljer og våpenfetisjisme. Hans egen betydning og viktighet blåser han opp og insisterer på til det pinlige. Hvert nederlag benektes eller forties.»

Vi skal ikke synes synd på ham, det er ikke det jeg mener. Uansett hva vi finner i dette manifestet, om det viser seg at det er en stakkars forvillet sjel som har blitt villedet bort fra all fornuft, skal vi ikke la ham slippe unna. Han skal få sin fortjente straff, men ikke i form av å bli glemt. Ærlig talt; kan noen av dere glemme ham? Kan ungdommene på Utøya noen sinne glemme lyden av stemmen hans, det iskalde blikket hans og det han gjorde? Aldri. Derfor skal VI heller aldri glemme ham. Vi skal heller aldri tilgi ham. Som jeg selv skrev for et par dager siden: «Tilgi ham ikke, han vet hva han gjør». Vi skal akseptere at han har en annen mening enn oss, til tross for at den er grusom og fullstendig feil. Vi skal lære mest mulig om meningene hans og avvæpne ham.

Til slutt vil han få sin fortjente straff: Han vil bli uskadeliggjort, avmystifisert og avkledd – og i alle fall ikke hatet – det er han ikke verdt. Jeg skal lese hele det fordømte manifestet hans så fort jeg får kloa i det, for han greier aldri å overbevise meg om at han har rett, uansett. Jeg skal heller ALDRI glemme navnet hans, til tross for at jeg blir kvalm hver gang jeg hører det. Det er jeg glad for; måtte jeg alltid reagere på samme måte for resten av livet.

 

 

Jeg får ikke sove

– en omskriving av Arnulf Øverlands fantastiske «Du må ikke sove»

 

Jeg våknet i natt av en uhyggelig drøm,

tusenvis av stemmer ropte til meg,

igjen og igjen – en uendelig strøm

og jeg reiste meg opp: Hva gjør dette med meg?

 

Jeg får ikke sove. Jeg får ikke sove!

Jeg må ikke tro, at det kun er en drøm.

Det er ingen drøm.

Nå vil jeg reise skafottet i gården

og hente frem lover fra tidenes morgen.

 

For hjertet er tomt. Sorgen er full.

Sperr ham inne, jeg vil ikke høre ham fortelle!

Det holder ikke med en steinkald celle,

han kan ligge og råtne i det mørkeste hull!

 

De visste jo ikke, hva som lå i vente;

han ville drepe dem alle, hver gutt og hver jente.

De ropte og skrek – det vil vi alltid høre,

men vet ikke lenger hva vi kan gjøre.

 

Alle må se oss,

alle må vite, hva som har skjedd oss.

Vi er redde,

kan ikke forstå hva som der skjedde.

 

Vi tenker, det kan ikke være sant,

så ondt kan ikke et menneske være.

Det er jo skikkelige folk her til lands?

Vi har visst mye mer å lære…

 

Vi skal stå sterkere sammen, gjøre alt som kreves;

ingen skal ha gått bort forgjeves!

Verden må se oss! Vi er bedratt!

Jeg får ikke sove mer i natt.

 

Nå samles vi i vårt fellesskap,

vi sørger og gråter over alle våre tap.

Vi forsøker å håpe at tiden vil lege

men på en slik dag er det vanskelig å se det.

 

Vi føler oss ikke lenger trygge i våre hjem

vi sørger og gråter – og føler med dem.

Vi tåler ikke dette – og bryr oss likevel

om uretten ikke har rammet oss selv!

Vi roper med siste pust av vår stemme:

Dette får ikke ingen lov til å glemme!

 

Tilgi ham ikke; han vet hva han gjør!

Han puster på hatets og ondskapens glør!

Han liker å drepe, han frydes ved jammer,

han ønsker å se hele landet i flammer.

Han ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du så det jo!

 

De var ikke soldater – det var ingen krig

de var forsvarsløse – det er ufattelig.

Vi leser og gråter, ser bilder av lik

og forsøker å fatte – dette umenneskelige svik!

 

Vi kjenner så sårt på dette bedrag:

Hvordan kan han tro at han vil oppnå ære?

Vi leser med vantro; en helt(!) vil han være,

en korsfarer ikledd vårt norske flagg.

 

Vi vet de sprang ut i en skur av stål,

ungdom i livets innledende fase.

De sto for samhold på tvers av rase

og ble henrettet helt uten mening og mål!

 

Vi skjønner det ikke. Nå venter vi spent

– vi venter på dommen, en straff som fortjent.

Vi tror ennå på fremgang, på frihet og fred,

på demokrati, på samhold, på kjærlighet.

 

Håpet er at vi i samlet flokk

vil komme oss gjennom et sådan sjokk.

 

Jeg roper i mørket – om noen kan høre:

Det er en eneste ting å gjøre:

Stå sammen og grip hverandres hender.

Pass på dine barn! Norge brenner!

 

Jeg skaker av frost – i vinterklær.

Ute er derimot sommervær.

Jeg ser en sol som stiger i øst

til en morgen som er fylt med tituseners røst.

 

Dagen bakenom jordens rand

stiger med et skjær av blod og brann,

stiger med en angst så åndeløs

med minner om en handling så meningsløs.

 

Jeg tenker: Hva er det som hender?

Uskyldens tid er forbi – Norge brenner!

 

– Tove TB, 23. juli 2011 –

 

En omskriving av Arnulf Øverlands fantastiske "Du må ikke sove".