Når man omsider har opprettet en blogg er det jo strengt tatt på tide å finne ut hva man skal bruke den til… Ærlig talt er jeg ikke sikker… sannsynligvis er dette et ledd i serien "Tove gjør ting hun ikke kan" , altså et forsøk på å finne på noe nytt fordi det i teorien synes å være en god idé. Sånn som punktum. Punktum er en fin ting, men ikke foran men, for der bør det være komma. Når man først er inne på tegnsetting vil jeg slå et slag for semikolon; dette fantastiske tegnet som lager en pause – ikke like lenge som punktum, men lenger enn komma. Er man norsklærer, så er man norsklærer. Da skal det ikke være noen vei tilbake. Man skal kjempe for språket og forbanne alle som underviser i norsk uten å beherske grammatikken og som *grøss* enda verre – ikke har en lidenskap for språket i seg selv…
En lidenskapelig interesse for språk medfører gjerne at det å leke med ord og uttrykk fremstår som en hobby. Det samme gjelder skriving. Å skrive er å tenke. Nei, det ble ikke sagt av Descartes eller Heraklit, men av meg… skjønt inspirasjonen kanskje kom fra mitt filosofiske hjørne. Å filosofere holder hjernen i sjakk og bringer den ut av fatning, så innimellom skal jeg innrømme at jeg ikke fatter noen ting. Da griper jeg meg selv i å bli melankolsk, uten at det egentlig plager meg. Av og til er det deilig å kjenne på sin egen melankoli – faktisk så behagelig at man føler seg lett til sinns, som om man hvert øyeblikk kan fly avsted og se universet fra en litt annen vinkel. En flue på vei bort fra veggen, men likevel ingen irriterende liten flue – derimot en bitteliten fugl, en lett fugl som kan la seg fange av vinden og seile avsted…
Velkommen til mitt melankolibriunivers ,o)
Et melankolibriunivers 