Er det bare Madeleine som er verdt å finne?

Det er nærmest blitt en folkesport å engasjere seg i Madeleine-forsvinningen – og det er jo bra. Problemet er imidlertid at de fleste engasjerer seg fordi kjendiser og media gjør det. Mads Wam Schneider har i sin blogg skrevet et flott innlegg: Hvem bryr seg om Javian Matthews? Der innleder han med følgende setning: «Hvert år blir 77.000 barn i Storbritannia rapportert forsvunnet, ifølge The UK Missingkids Website»

Hvorfor ber ikke David Beckham for de barna? Hvorfor bidrar ikke kjendisene med dusørpenger for alle disse ungene? Det virker jo som om det bare er Madeleine som er verdt å finne… og det ironiske er at såkalte «tips» øker drastisk i takt med summen av dusørpenger… Blir det lettere å finne Madeleine dersom man gir 30 millioner i dusør? Neppe. Jeg tror heller alt dette mediaoppstyret og kjendisenes generøse bidrag heller fører til at jentungen blir borte i en gedigen papirbunke av falske tips. Dessverre. Og i løpet av disse ukene kan man regne med at 3000 andre barn har forsvunnet – og det bare i Storbritannia. Kanskje David Beckham kan bruke en del av ukelønnen sin på 6 millioner til å finne disse barna også…

Om Lidl, orddeling og Anakin Skywalker

Innimellom får man skrivekløe uten at man egentlig har noe spesielt å skrive om… sånn som nå… Da er det viktig å få innspill og råd fra andre enn seg selv, trass i at det kan føre til uhumske skriblerier.

Dagens tema ble faktisk «Lidl». Nå er ikke jeg helt sikker på hva dette «Lidl» er fornoe, men det synes å ha en viss betydning for menneskeverdet. Jeg vet i alle fall at norske medier har skrevet en del om dette – og jeg antar at det har noe med språk å gjøre. Egentlig er det jo helt innlysende at Lidl er en forkortelse for «lidderlig» som jamfør ordboka defineres som «usedelig, slibrig, grov» – og det dreier seg om et lånord fra tysk.  Lånord er jo også et fenomen som preger vår hverdag mer enn vi vet. Svært mange av de ordene vi bruker til daglig – i språket vi liker å kalle «norsk» – stammer fra diverse fremmede språk.

Mange er redd for fremmede ting. Jeg er sjelden «redd» for sånt, men stiller meg enten skeptisk eller knakende likegyldig til det hele. Derimot er det andre ting som skremmer meg, for eksempel orddeling. Jeg er livredd for orddeling, noe som gjør at min hverdag som norsklærer kan være skummel. Ikke minst gjelder dette når en av stemmene i hodet mitt krever at dette orddelingstullet må bekjempes – helst med øks. Jeg har derfor gjort det mest hensiktsmessige – satt bort oppgaven med avorddelingisering til noen andre. Så slipper jeg å få skylden.

Jeg lurer imidlertid på hvem som har skylden i at Hayden Christensen fikk rollen som den ungdommelige Anakin Skywalker (aka Darth Vader). I episode 1 ble Anakin Skywalker presentert som en veldig søt guttunge – takket være Jake Lloyd som gjorde ham troverdig. Det er kanskje derfor jeg foretrekker episode 1 fremfor 2 og 3 (for ingenting kan måle seg med 4, 5 og 6). Hayden Christensen bringer skam over Star Wars! Han overspiller der det strengt tatt ikke trengs, og minner mest av alt om en udugelig guttevalp som bør avstraffes med en tannpirker inntil han er ferdig med å be om nåde.

For øvrig har jeg lagt merke til at det faktisk er ting jeg ikke forstår som jeg overhodet IKKE har lyst til å vite noe mer om. I motsetning til japansk, altså!