Jeg elsker å lære noe nytt, noe som selvsagt er en fordel når man også lever av å undervise andre… Derfor leser jeg det meste jeg kommer over og er generelt opptatt av å tilegne meg mest mulig kunnskap – hele tiden! Nå må ingen tro at jeg smører hjernen med klister, for alt det uinteressante vrøvlet passerer lekende lett gjennom hjernebarken uten å etterlate seg spor. Det jeg liker best er når noen spanderer fra sin egen visdomskilde og på en unik måte greier å fange oppmerksomheten min over en lengre tidsperiode. Da tømmes hjernen min for alle stemmer og andre tanker – og det skjer sjelden, til tross for at jeg både greier å lytte og opprettholde kommunikasjonen med hvem som helst jeg måtte støte på.
Uansett, her forleden kveld lærte jeg noe nytt. Det mest fascinerende med denne nye kunnskapen er utrolig nok ikke selve informasjonsutvekslingen, men at jeg i etterkant lurer på hvordan i all verden det kan ha seg at jeg ikke visste dette fra før? Hvorfor har jeg aldri lurt på hvordan sjiraffen greier å overleve sånn som den er bygd opp? Med en såpass lang kropp og, ja, nettopp, hals, burde den for eksempel hatt store problemer med blodtrykket. Hvordan i all verden greier den å få nok blodtilførsel til hjernen? Jeg minnes jo sjiraffen Raffen i Portveien 2 – og husker at han var mye smartere enn både Eli og Jørn – til tross for at hans art har en hals på hele tre meter. Så lærte jeg at sjiraffen har et gigantisk hjerte – det er sikkert derfor de virker så koselige også, tenker jeg. Jeg har for eksempel sett mange kosesjiraffer i lekebutikken!
Et annet spørsmål jeg burde ha stilt meg er hvorfor ikke sjiraffen dør når den bøyer seg ned til bakken? Med et stort hjerte som skaper et massivt blodtrykk burde jo sjiraffhjernen blitt lungemos hver gang stakkaren skulle drukket vann! Eventuelt burde den ha vært utstyrt med et kjempelangt sugerør! Men sjiraffen bøyer seg altså ned med dødsforakt – gang på gang. Mens den står der og spiser gress eller fukter leppene med forfriskende vann hånflirer den av Newton og alle de som lurer på hvordan det er mulig å overleve med en sånn utforming. Jeg er glad for å ikke lenger være en av de latterliggjorte. Nå vet jeg nemlig at blodårene i sjiraffhalsen inneholder klaffer (hvorfor het ikke Raffen Klaffen?) som bremser blodet når sjiraffen bøyer seg ned. I tillegg har sjiraffen sørget for å installere en slags svamp under selve hjernen som absorberer overskuddsblodet når den bøyer seg ned. Med sjiraffen må jo også reise seg opp igjen – og med en såpass lang kropp, ville det vært utrolig flaut å besvime hver gang! Derfor har den greid å utnytte blodlageret i svampen slik at den greier seg helt til hjertet på nytt greier å overvinne klaffene og pumpe blodet den lange veien opp til hjernen. Fascinerende!
Fra nå av skal jeg alltid behandle sjiraffen med respekt. Ikke det at jeg har vært slem med sjiraffer tidligere, til tross for at de har prikker og ikke fine tigerstriper, men denne nye kunnskapen har ført til at jeg anser sjiraffen for å være ett av favorittdyrene mine. Nå gjenstår det bare å plante akasietrær i hagen og bygge et høyt nok gjerde slik at ikke tigrene mine kommer seg over og angriper den fremtidige Klaffen!