ILU sjiraffen

Jeg elsker å lære noe nytt, noe som selvsagt er en fordel når man også lever av å undervise andre… Derfor leser jeg det meste jeg kommer over og er generelt opptatt av å tilegne meg mest mulig kunnskap – hele tiden! Nå må ingen tro at jeg smører hjernen med klister, for alt det uinteressante vrøvlet passerer lekende lett gjennom hjernebarken uten å etterlate seg spor. Det jeg liker best er når noen spanderer fra sin egen visdomskilde og på en unik måte greier å fange oppmerksomheten min over en lengre tidsperiode. Da tømmes hjernen min for alle stemmer og andre tanker – og det skjer sjelden, til tross for at jeg både greier å lytte og opprettholde kommunikasjonen med hvem som helst jeg måtte støte på.

Uansett, her forleden kveld lærte jeg noe nytt. Det mest fascinerende med denne nye kunnskapen er utrolig nok ikke selve informasjonsutvekslingen, men at jeg i etterkant lurer på hvordan i all verden det kan ha seg at jeg ikke visste dette fra før? Hvorfor har jeg aldri lurt på hvordan sjiraffen greier å overleve sånn som den er bygd opp? Med en såpass lang kropp og, ja, nettopp, hals, burde den for eksempel hatt store problemer med blodtrykket. Hvordan i all verden greier den å få nok blodtilførsel til hjernen? Jeg minnes jo sjiraffen Raffen i Portveien 2 – og husker at han var mye smartere enn både Eli og Jørn – til tross for at hans art har en hals på hele tre meter. Så lærte jeg at sjiraffen har et gigantisk hjerte – det er sikkert derfor de virker så koselige også, tenker jeg. Jeg har for eksempel sett mange kosesjiraffer i lekebutikken!

Et annet spørsmål jeg burde ha stilt meg er hvorfor ikke sjiraffen dør når den bøyer seg ned til bakken? Med et stort hjerte som skaper et massivt blodtrykk burde jo sjiraffhjernen blitt lungemos hver gang stakkaren skulle drukket vann! Eventuelt burde den ha vært utstyrt med et kjempelangt sugerør! Men sjiraffen bøyer seg altså ned med dødsforakt – gang på gang.  Mens den står der og spiser gress eller fukter leppene med forfriskende vann hånflirer den av Newton og alle de som lurer på hvordan det er mulig å overleve med en sånn utforming. Jeg er glad for å ikke lenger være en av de latterliggjorte. Nå vet jeg nemlig at blodårene i sjiraffhalsen inneholder klaffer (hvorfor het ikke Raffen Klaffen?) som bremser blodet når sjiraffen bøyer seg ned. I tillegg har sjiraffen sørget for å installere en slags svamp under selve hjernen som absorberer overskuddsblodet når den bøyer seg ned. Med sjiraffen må jo også reise seg opp igjen – og med en såpass lang kropp, ville det vært utrolig flaut å besvime hver gang! Derfor har den greid å utnytte blodlageret i svampen slik at den greier seg helt til hjertet på nytt greier å overvinne klaffene og pumpe blodet den lange veien opp til hjernen.  Fascinerende!

Fra nå av skal jeg alltid behandle sjiraffen med respekt. Ikke det at jeg har vært slem med sjiraffer tidligere, til tross for at de har prikker og ikke fine tigerstriper, men denne nye kunnskapen har ført til at jeg anser sjiraffen for å være ett av favorittdyrene mine. Nå gjenstår det bare å plante akasietrær i hagen og bygge et høyt nok gjerde slik at ikke tigrene mine kommer seg over og angriper den fremtidige Klaffen!

Den ambivalente sommerferien

Så er man her igjen. Man har overlatt oppgaven med å oppdra barna til foreldrene for et par måneder og starter så på det noen mener er en ufortjent avspasering. Selvsagt er det ufortjent. Ingen lærere fortjener så mye fritid. Å oppdra tenåringer er jo, som alle tenåringsforeldre vet, en fryd og ubetinget glede. Hvem ville vel ikke hatt 25 slike hormonfylte solstråler på ungdomsrommet i stedet for bare en eller to? Og dette «rettearbeidet» alle snakker om er jo mer for en lek å regne. Jeg blir alltid så glad til sinns når jeg sitter ut i de sene nattetimer og koser meg med en velskrevet novelle som er sterkt inspirert fra daria.no eller en tankevekkende debattartikkel som tar for seg menneskehetens store spørsmål: «Hvorfor kan ikke helga vare i fem dager» og «Hvorfor kan ikke femtenåringer bli statsminister». Heldigvis har moderne teknologi sørget for å gi lærerne litt flere utfordringer. Det føles alltid godt å bruke et kvarter ekstra på hver skriveoppgave for å finkjemme årsaken til at en elev har gått fra 3 til 5 siden forrige fagartikkel. Ekstra spennende er det når man underviser i et fremmedspråk. Jeg simpelthen elsker Google Translate – det har gjort underverker for karaktersetting og moralen til generasjonen som skal overta verden om noen år.

Men dette skulle selvsagt ikke handle om hva jeg gjør eller ikke gjør i løpet av et skoleår. Det skal ikke handle om at jeg i tillegg til å være lærer fungerer som lege, vekter, regissør, søster, reservemamma, advokat, politi, vaskehjelp, rørlegger, dataingeniør, sykkelreparatør, venn,  privatdetektiv, sjelesørger, psykolog, kokk, rådgiver, familieterapeut, snekker, dommer, vaktmester,dramaturg, interiørarkitekt, maler, sekretær, elektriker, helsesøster, taxisjåfør, klovn og fangevokter. Jeg skal heller ikke regne ut hvor mye tid jeg har brukt på elevene utenom den standard nitimers arbeidsdagen, i form av alle telefonene på kveldstid, mailene i helgene og bekymringene man våkner med midt på natta.

Derimot skal det handle om dette fenomenet «sommerferie». 54 dager dette året. 1296 timer å bruke på alt man ikke har hatt tid til å gjøre i løpet av året. Jeg er en av disse lærerne som takler å ha fri. Det går helt fint. Takket være en haug av stemmer i hodet og tonnevis av sære interesser, har jeg mer enn nok å gjøre. Hvis jeg gidder. Når man for en gangs skyld kan sløve på sofaen foran daytime tv uten å ha dårlig samvittighet for bunken i veska, ukeplanen for neste periode, detaljplanleggingen av undervisningstimen og rapportskrivingen, føles det godt å kjenne på dette «ingenting».

Etter noen dager i frihet, kommer imidlertid ambivalensen snikende som en melankolibri i panisk flaksing over sommerenga. Det er sommer. Selv om utsikten fra vinduet minner mest om deilig septemberregn og rensende novembervind, vet jeg at juli vil bringe en eller annen klam hetebølge. Dessuten er det elendig skiføre – i alle fall når man mener at skipreparering ikke har noe med lufttrykket i hjulene å gjøre. «Sommerferien er for lang» hevder en del av de såkalt lærde. Selvsagt er den det. Samtidig er juleferien og vinterferien for kort. Nå som værgudene har begynt å leke med klimaet, skal det godt gjøres å få utnyttet skiløypene maksimalt i februar. Det er en dårlig bevart hemmelighet at jeg foretrekker måneder med «r» i. Ikke fordi jeg liker tran, men fordi de fire uten denne nydelige konsonanten er så ubehagelige.

Ta gjerne fra meg hele sommerferien og legg den til oktober og januar. Eller enda bedre; la alle selv bestemme når de vil ha en måneds sammenhengende ferie – så kan jeg ta fri midt i den kaldeste årstida og nyte fridagene mine i fred mens naboen har party og ungene i nabolaget kastes ut for å bråke mens jeg er på jobb om sommeren. Da vil det bli god plass både på personalrommet og i klasserommet – og de få solsky og regntette elevene som dukker opp vil få oppleve en ekstrem lærertetthet – og det vil bli mye enklere å håndheve ordensreglementet og skape ro i klassen. Her ser jeg kun ett problem; jeg vil savne kollegene mine med de faglige meningsutvekslingene og ikke minst de totalt irrasjonelle diskusjonene på personalrommet, i gangen, i trappeoppgangen, ved Trygve Kopimaskin, foran pc-skjermen, innerst inne på kunst- og håndverkavdelinga, i kroken på biblioteket, bak trommesettet på musikkrommet og under bjørketrærne ved parkeringsplassen. Akkurat som nå. 54 dager uten alle de voksenpersonene jeg omgås til daglig. Vi er en sosial gjeng, skjønt jeg skal innrømme at jeg også liker å være asosial innimellom. Uansett; når vi starter opp igjen 17. august er det garantert med et smil om munnen, kun avbrutt av en endeløs strøm av ord man har samlet opp i løpet av sommerukene.

Sommerferien er her. Til glede og besvær. Om det bare kunne være et fotballmesterskap hvert eneste år. Eller – nei, forresten. I år skal jeg gjøre et forsøk på å kjede meg. Jeg må bare holde meg unna musikkrommet og biblioteket i kjelleren, dvdsamlingen, tv-en og pc-en. Og på en eller annen måte må jeg greie å få tak i en allergimedisin som stilner skrivekløen. Jeg sier som Blodstrupmoen: Time vill shåvv!