Game over!

Så var EM over. Eller, for meg var det egentlig over på torsdag. Kanskje var det ikke så overraskende at Italia for åttende gang i mesterskapssammenheng slo tyskerne ut av turneringen. 1962, 1970, 1978, 1982, 1988, 1996, 2006, 2012: Det har jo blitt en tradisjon. Som vanlig hadde de gjort grundig research og visste nøyaktig hvordan de skulle stoppe die Mannschaft. Jeg trodde virkelig gutta mine skulle greie det, men så fikk jeg se lagoppstillingen. Deretter kom første omgang – og jeg måtte være vitne til at Italia hadde gjort hjemmeleksene sine. I andre omgang var det heldigvis mye jevnere, men da var Italia tilbake til sitt gamle jeg – og da slipper de som kjent ikke inn så mange mål. Første omgang og andre omgang var som å se to forskjellige kamper, spør du meg!

Overkjørt av Italia

Hvorfor ble det slik? Italia som nesten røk ut mot et skadeskutt England? Vel, slik jeg ser det gjorde Jogi Löw et par taktiske bommerter. Han endret laget igjen. I følge skaperen av Jogis Löwen er det fordi han ønsker å vise seg som en stor taktiker. «EM varer i fire uker og på den tiden bygger man opp et lag som blir sterkere og sterkere. Ved å bytte ut for ofte, skaper man usikkerhet hos de man tar ut av laget». Jeg er selvsagt enig, men der Lutz Mathesdorf impliserer at Gomez skulle ha spilt mot Hellas og fått økt selvtillit, hevder jeg at han aldri burde ha spilt. Han er ikke i form og han spiller ikke sammen med laget. Han er kun en gallionsfigur; i spissen, statisk og mest til pynt (skjønt jeg ikke fatter hva tusener av kvinnemennesker ser i han der). Podolski har ikke hatt et optimalt mesterskap og burde ha startet på benken. Og hva var poenget med å sette Kroos ute på høyrekanten? Han fungerer best mer sentralt på banen – der Schweinsteiger vanligvis(!) herjer. Og når Klose spiller godt i kvartfinalen – og faktisk bidrar defensivt i tillegg til å være spydspissen, burde han også vært i startelleveren i semifinalen.

 

Ting kunne altså ha vært annerledes. Hva ville ha skjedd dersom Löw startet med Klose og Reus i stedet for Gomez og Podolski? Hvorfor kunne man ikke latt Lahm spille på høyrekanten hvor han spiller ellers i året? Hvorfor utnyttet man ikke trekløveret Müller, Özil, Klose slik man gjorde i oppkjøringen til EM? Joda, det er viktig å kunne omstille seg og endre taktikken for å forvirre motstanderne, men ikke når det går på bekostning av tryggheten i laget!

Klosesalto

De beste spillerne fra det tyske laget er valgt inn i UEFAs lag, som består av de 23 beste spillerne i turneringen.  Manuel Neuer viste seg nok en gang som en fremragende målvakt og Philipp Lahm fører laget som om han aldri skulle ha gjort noe annet. Med sine 29 år fremstår han som en veteran på laget. I forrige mesterskap var Mesut Özil et navn på mange lepper. Denne gangen var han ikke like overlegen, men gjorde uansett jobben sin. På en rekke forum i dag leser jeg – til min store forferdelse – at en del forståsegpåere (hehe) ville hatt inn Gomez. Det gjør vondt. Jeg lar meg heller begeistre over at Gerrards innsats ikke har gått upåaktet hen. Han får nok bære kapteinsbindet så lenge Hodgson har kontrollen over skipet!

Spania mot Italia i finalen. Som tysklandsfanatiker fikk jeg stadig forespørsler om hvem jeg holdt med i går. Svaret var enkelt; «Heia hvem-som-helst, bortsett fra Italia». Det har ingenting med at de slo ut tyskerne å gjøre. De var ganske enkelt best i kvartfinalen – og det må jeg tåle. Jeg takler imidlertid ikke laget og hevder fremdeles at ingen ved sine fulle fem heier på Italia. Unntaket må være kvinnfolk som i ett eller annet mesterskap har latt seg blende av tettsittende blå trøyer og langhårete mammadalter – men deres meninger teller jo ikke, uansett. Altså; de som velger lag og spillere ut i fra hvem som tar av seg trøya oftest er jeg overhodet ikke interessert i å diskutere med.

Selve finalen var skandaløs, etter min mening. Resultatet er regelrett en skam for fotballhistorien. Greit nok at Spania er verdens beste fotballlag for tiden, men at de utklasser laget som blir nummer to – med hele fire mål – er forferdelig trist. En finale i et mesterskap skal være jevn. Det er noe som skurrer når målforskjellen blir såpass stor.  I 15 minutter var det en flott kamp; spennende – og spillet bølget litt frem og tilbake. I det kvarteret følte jeg at det var de riktige lagene som hadde havnet i finalen. Så gikk alt rett vest. Misforstå meg ikke; jeg jublet på 1-0 og 2-0, men det var ikke morsomt lenger. Den siste halvtimen av kampen var helt forferdelig; Motta fikk spille fire minutter før han ble båret av banen og laget måtte fullføre med 10 mann.

I 84. minutt ble jeg regelrett forbannet. Torres? Han som har hatt en elendig turnering og ble satt inn utelukkende fordi treneren syntes synd på ham – og kampen allerede var avgjort? Og så blir han faktisk toppscorer? Det er forferdelig å tenke på. Han har jo absoutt ikke utmerket seg i denne turneringen. Og selve toppscorerlista er en vits. «Tidenes svakeste toppscorer-EM» skriver VG i dag. Hele seks spillere har flest mål i turneringen. Hele tre. Tre mål? Huff… Og Torres vinner fordi han har spilt minst av dem alle og dermed vært mest effektiv. Nei, dette mesterskapet vil jeg nok ikke huske like godt som forrige VM eller EM.

Meine Jungs!

Så hva med tyskerne mine? «Bare vent til om to år,» sier man. Vel… det har man sagt i 16 år, nå – og årets Mannschaft fremstår ikke like sterkt som for to eller fire år siden. Jeg hevder det skyldes spillernes trang til å forlate Bundesligaen. De spres for alle vinder og havner i ulike ligaer med ulike spillestiler. Det hjelper ikke at en tredjedel av laget spiller for FC Bayern når de ikke lenger kjenner de andre medspillerne sine ut og inn. Se på Spania; størstedelen av troppen spiller i spansk liga, nærmere bestemt for Barcelona og Real Madrid. De kjenner hverandre godt og har bortimot lik spillestil. De møter hverandre i serien, i tillegg til på landslagssamlingene. Det må være en soleklar fordel. Det ser i alle fall slik ut. Man kan også se på England. Landslaget består av haugevis av ukjente spillere – fordi Premier League importerer spillere fra andre land.

Så hva nå? Tja… det er kanskje på tide å overlate fjernkontrollen til samboeren igjen. I alle fall frem til 21. juli når Liverpool spiller Pre-Seasonkamp mot Toronto. I tillegg er det ikke så altfor lenge til moroa begynner igjen: 47 dager igjen til Premier League er i gang, 54 dager igjen til Bundesligaen begynner og 711 dager igjen til VM i Brasil. I tillegg er det cuper, VM-kvalifisering og Champions League. Hvis abstinensene blir for store kan jeg alltids ty til norsk tippeliga også. Joda, man har da alltids noe å se frem til. Dessuten har my precious Miroslav Klose sagt at han ønsker å fortsette frem mot VM i Brasil. Forhåpentligvis greier han å slå alle Gerd Müllers rekorder de neste par årene!

Meine Schätze

Champions League-finalen i München 2012

En beskrivelse av da jeg var så utrolig heldig å få oppleve finalen mellom FC Bayern og Chelsea på Allianz Arena.

Den ambivalente sommerferien

Så er man her igjen. Man har overlatt oppgaven med å oppdra barna til foreldrene for et par måneder og starter så på det noen mener er en ufortjent avspasering. Selvsagt er det ufortjent. Ingen lærere fortjener så mye fritid. Å oppdra tenåringer er jo, som alle tenåringsforeldre vet, en fryd og ubetinget glede. Hvem ville vel ikke hatt 25 slike hormonfylte solstråler på ungdomsrommet i stedet for bare en eller to? Og dette «rettearbeidet» alle snakker om er jo mer for en lek å regne. Jeg blir alltid så glad til sinns når jeg sitter ut i de sene nattetimer og koser meg med en velskrevet novelle som er sterkt inspirert fra daria.no eller en tankevekkende debattartikkel som tar for seg menneskehetens store spørsmål: «Hvorfor kan ikke helga vare i fem dager» og «Hvorfor kan ikke femtenåringer bli statsminister». Heldigvis har moderne teknologi sørget for å gi lærerne litt flere utfordringer. Det føles alltid godt å bruke et kvarter ekstra på hver skriveoppgave for å finkjemme årsaken til at en elev har gått fra 3 til 5 siden forrige fagartikkel. Ekstra spennende er det når man underviser i et fremmedspråk. Jeg simpelthen elsker Google Translate – det har gjort underverker for karaktersetting og moralen til generasjonen som skal overta verden om noen år.

Men dette skulle selvsagt ikke handle om hva jeg gjør eller ikke gjør i løpet av et skoleår. Det skal ikke handle om at jeg i tillegg til å være lærer fungerer som lege, vekter, regissør, søster, reservemamma, advokat, politi, vaskehjelp, rørlegger, dataingeniør, sykkelreparatør, venn,  privatdetektiv, sjelesørger, psykolog, kokk, rådgiver, familieterapeut, snekker, dommer, vaktmester,dramaturg, interiørarkitekt, maler, sekretær, elektriker, helsesøster, taxisjåfør, klovn og fangevokter. Jeg skal heller ikke regne ut hvor mye tid jeg har brukt på elevene utenom den standard nitimers arbeidsdagen, i form av alle telefonene på kveldstid, mailene i helgene og bekymringene man våkner med midt på natta.

Derimot skal det handle om dette fenomenet «sommerferie». 54 dager dette året. 1296 timer å bruke på alt man ikke har hatt tid til å gjøre i løpet av året. Jeg er en av disse lærerne som takler å ha fri. Det går helt fint. Takket være en haug av stemmer i hodet og tonnevis av sære interesser, har jeg mer enn nok å gjøre. Hvis jeg gidder. Når man for en gangs skyld kan sløve på sofaen foran daytime tv uten å ha dårlig samvittighet for bunken i veska, ukeplanen for neste periode, detaljplanleggingen av undervisningstimen og rapportskrivingen, føles det godt å kjenne på dette «ingenting».

Etter noen dager i frihet, kommer imidlertid ambivalensen snikende som en melankolibri i panisk flaksing over sommerenga. Det er sommer. Selv om utsikten fra vinduet minner mest om deilig septemberregn og rensende novembervind, vet jeg at juli vil bringe en eller annen klam hetebølge. Dessuten er det elendig skiføre – i alle fall når man mener at skipreparering ikke har noe med lufttrykket i hjulene å gjøre. «Sommerferien er for lang» hevder en del av de såkalt lærde. Selvsagt er den det. Samtidig er juleferien og vinterferien for kort. Nå som værgudene har begynt å leke med klimaet, skal det godt gjøres å få utnyttet skiløypene maksimalt i februar. Det er en dårlig bevart hemmelighet at jeg foretrekker måneder med «r» i. Ikke fordi jeg liker tran, men fordi de fire uten denne nydelige konsonanten er så ubehagelige.

Ta gjerne fra meg hele sommerferien og legg den til oktober og januar. Eller enda bedre; la alle selv bestemme når de vil ha en måneds sammenhengende ferie – så kan jeg ta fri midt i den kaldeste årstida og nyte fridagene mine i fred mens naboen har party og ungene i nabolaget kastes ut for å bråke mens jeg er på jobb om sommeren. Da vil det bli god plass både på personalrommet og i klasserommet – og de få solsky og regntette elevene som dukker opp vil få oppleve en ekstrem lærertetthet – og det vil bli mye enklere å håndheve ordensreglementet og skape ro i klassen. Her ser jeg kun ett problem; jeg vil savne kollegene mine med de faglige meningsutvekslingene og ikke minst de totalt irrasjonelle diskusjonene på personalrommet, i gangen, i trappeoppgangen, ved Trygve Kopimaskin, foran pc-skjermen, innerst inne på kunst- og håndverkavdelinga, i kroken på biblioteket, bak trommesettet på musikkrommet og under bjørketrærne ved parkeringsplassen. Akkurat som nå. 54 dager uten alle de voksenpersonene jeg omgås til daglig. Vi er en sosial gjeng, skjønt jeg skal innrømme at jeg også liker å være asosial innimellom. Uansett; når vi starter opp igjen 17. august er det garantert med et smil om munnen, kun avbrutt av en endeløs strøm av ord man har samlet opp i løpet av sommerukene.

Sommerferien er her. Til glede og besvær. Om det bare kunne være et fotballmesterskap hvert eneste år. Eller – nei, forresten. I år skal jeg gjøre et forsøk på å kjede meg. Jeg må bare holde meg unna musikkrommet og biblioteket i kjelleren, dvdsamlingen, tv-en og pc-en. Og på en eller annen måte må jeg greie å få tak i en allergimedisin som stilner skrivekløen. Jeg sier som Blodstrupmoen: Time vill shåvv!

Føler meg krenket etter min første ”offisielle” skitur!

Spenningen var stor da jeg skulle spenne på meg nye ski og gjøre min første offisielle skitur for sesongen. Like før jul skiftet jeg skisponsor og byttet samtidig merke fra Fischer til Madshus. Jeg har nemlig lyttet nøye til Ole Einar Bjørndalen, som jeg regner som mitt største forbilde når det gjelder teknikk og mental innstilling. Etter endt løp innser jeg imidlertid at jeg blir nødt til å anskaffe ny smøresjef. Mens jeg i den første sløyfa mistet mye av rytmen grunnet det som sannsynligvis kun kan beskrives som is i rubben, ble sisterunden preget av mangel på feste. Smørebommerter i starten av sesongen er imidlertid noe man må regne med.

Det som virkelig frustrerer meg i dag, var at det var noen som hadde prøvegått løypa før meg. Her i huset hadde vi faktisk folkeavstemning for spesielt interesserte – og det ble bestemt at jeg skulle gå først. Overraskelsen ble derfor stor da det var en rekke spor fra før – og dessuten var det en mann i løypa foran meg! Tenk det, EN MANN!!! Jeg følte at mye av glansen ble tatt fra meg på grunn av dette – som om jeg skulle behøve en mann til å teste sporet før meg, liksom. Fornærmelsen blir enda større ved tanke på at en NM-bronsevinner også har vært ute før meg, ja, kanskje til og med først! Herregud! Her lever vi i 2010 – og man skulle tro at verden var kommet såpass langt at slike ting ikke skulle skje.

Jeg regner med at pappa – altså tidligere skisponsor – nå er rasende. For en gangs skyld håper jeg i alle fall at jeg ikke blir nødt til å grine meg til toppen, slik jeg pleier å gjøre. Jeg regner med at samfunnet nå vender seg mot de som var ute før meg og at de utestenges fra løypa de neste to ukene. Det skulle bare mangle. Videre regner jeg med at de løypeansvarlige må fratre sine stillinger – det er jo tross alt disse som sørger for at det blir kjørt opp spor. Dermed burde de også ha kontroll over hvem som er ute i sporet. Det hele fremstår som en eneste stor sammensvergelse mot min person og alle mine medsøstre!

Hele denne saken er forkastelig og strider i mot alt som heter likestilling. I og med at jeg er kvinne, burde jeg automatisk ha rett til å være først. I 2010 bør man som tidligere nevnt ha kommet såpass langt at kvinner ikke må se seg nødt til å grine for å behandles på lik linje som menn – og da mener jeg helt på linje! De egoistiske svina må ikke få en millimeters forsprang. Aller helst bør de gå med en stav og kun ½ ski sånn at jeg har mulighet til å være foran dem. Mannen som var foran meg i dag, rakk jo til og med å gå 3 runder før jeg var kommet rundt. Jeg føler han hånet meg og min prestasjon – og jeg håper alle kvinner her i landet støtter meg nå!

Dette burde selvsagt være et stort tema på kvinnedagen. Jeg forlanger Facebookaksjoner til å støtte opp om meg – og jeg skulle gjerne hatt egne paroler i demonstrasjonstoget 8. mars. Problemet er bare at kvinnedagen i år allerede er over. Den ble, som vi alle vet, arrangert onsdag 4. mars i Holmenkollen i Oslo. Likevel nekter jeg å gi meg – og skal nå kjempe for at mannfolkene i neste års VM blir nødt til å gå kortere distanser. Femmila må for eksempel reduseres til 29,5 km, tremila til 14,5 km. Vi kan ikke lenger akseptere at de skal gå lenger enn kvinnene! Det blir for dumt, liksom.

Sinnsstemninger – en oppdatering

En skulle tro – i alle fall hadde jeg regnet med – at det å skulle rette haugevis med tentamener ville ta knekken på hodet mitt, sende vettet av gårde med første ekspressbuss til Haugesund – eller hvor det nå er de trenger litt av det. Innimellom har jeg jo kjent det, som når man sitter der og har syke tanker om hvordan man kan få oppgavene til å lide like mye som en selv eller hvor man kan plassere dem slik at man slipper å se dem på en stund – for eksempel i skammekroken (som tilfeldigvis også er der jeg pleier å oppbevare isbiter).

Noe av det verste med å sitte og rette dag ut og dag inn er at folk maser. «Mas mas mas – over hele linja». Da får jeg lyst til å slutte, ta med hele papirbunken ned til mannen i kjelleren og la han lese de opp for de som har falt ned dit. Tar man i betraktning at det er umulig å rekke mer enn to til tre oppgaver i timen, burde det si seg selv at rundt hundre av dem krever et par døgns jobbing i strekk – i alle fall skal dette være logisk for de som greier elementær barneskolematematikk! Kanskje er det der problemet ligger. Matematikkunnskapene.

Ja, det burde faktisk være et obligatorisk regnestykke i enhver mattebok: «En norsklærer retter tre hovedmålstentamener eller to sidemålstentamener i timen. Hvor lang tid tar det før elevene får dem tilbake? For å finne ut dette må du huske at det er 45 elever i gruppa, og, ikke minst at også lærere sover om natten, har undervisning på dagtid, må forberede undervisning til hver time, bruker flere timer etter at elevene har dratt hjem på ulike møteaktiviteter – og, i tillegg, forsøker å ha et liv som ikke involverer skole».

Trass i mas og stress har det gått forbløffende greit, så hva i all verden er årsaken til det? En skulle nærmest tro at jeg har tatt meg sammen. Særlig! Kanskje jeg har blitt mer effektiv, slik at rettearbeidet har gått fortere? Nei, det virker ikke sånn heller. Det henger nok heller sammen med at jeg har hatt høyere «makter» til å distrahere meg, gå inn i hodet på meg og roe meg helt ned slik at jeg har greid å fokusere på andre ting. Jeg er jo som kjent en stor fan av ting! Særlig morsomme og teite ting. Ting er fint. Ting er gøy.

Sinnsstemninger; en introduksjon til hodet mitt – på godt og vondt

Dette er en stygg uke.

Denne uken er så stygg at det nesten burde være forbudt å snakke om den. Likevel sies det at ting fungerer bedre ved å snakke om det, og jeg vil bare skrive.

Nå kjennes det ut som om jeg balanserer på en hårfin linje mellom total kollaps og det å selv ringe mentalinstituttet for å be de sende over ei fin hvit trøye og noen hardhendte menn i hvite frakker som lar meg spise smurfedrops mens jeg klør meg selv på leggen med øreflippene. Ja, øreflippene, ja. Jeg kan jo liksom ikke klø meg med pekefingeren når jeg har fått sånn fin hvit trøye!!?! I så fall mister den sin hensikt, og det er ikke min hensikt med dette innlegget å la noen miste noe som helst. Jeg har til og med tenkt å forsøke å beholde forstanden. Nesten. Eller så langt det lar seg gjøre. «Hei, Kåre!»

I sånne situasjoner er det fint lite jeg kan gjøre – i alle fall så lenge det er noen av de stemmene med splittet personlighet som regjerer oppe i hodet på meg. Der gjør det for øvrig veldig vondt akkurat nå. Hodet mitt er en råtten kokosnøtt der en haug bittesmå nisser og dverger hamrer løs med hammere som er tre ganger så store som dem selv mens de drikker julebrus og synger gamle sjømannssviser. Jeg orker ikke å finne fram paint, så du får vær så god bruke det lille du måtte ha av fantasi til å fremstille bilder på skjermen du har mellom ørene.

Det er en ting som hjelper, dog… mer eller mindre det eneste som hjelper meg i sånne situasjoner. Enkeltpersoner! Det er umulig å forklare, egentlig… så jeg gjør et lite forsøk:

Enkelte mennesker får meg til å reagere på en helt spesiell måte. Hvordan vet jeg ikke, men det virker som om det er en mental forbindelse, som om det blir sagt såpass mye mellom linjene at hjernecellene mine kan oppfatte det på egen hånd, uten at resten av meg er nødt til å gjøre noe som helst.

Det er svært mange som er i stand til å gire meg opp, få meg til å le og så videre. Men det er forbløffende få personer som greier å roe meg helt ned, som på ett eller annet vis finner meg der inne blant alle stemmene, kobler seg på nettverket og tar meg under armen – med ned på et annet plan. Noen greier dette kunststykket hele tiden, andre fungerer som et engangstilfelle – og atter andre er litt sånn av og på. Som et vaffeljern. Jeg er takknemlig for alle disse, men jeg samler på de som har den magiske evnen.

Dersom jeg sier til deg at: «Du roer meg helt ned» – bør det regnes som ett av de beste komplimentene fra min side.

Når jeg sier «roer meg ned» – er det et begrep jeg bør forklare. Det er nemlig ikke slik at jeg virker helt hyper, og at noen da prater til meg slik at jeg blir helt sløv med et ansiktsuttrykk som tilsier total avslapping. Slett ikke. Det er det mange som kan greie. På samme måte er det en rekke mennesker som får meg til å slappe litt mer av ved å få meg til å le. Samtidig kan jeg le og være fullstendig gåen på innsiden.

Det er på innsiden den store transformasjonen skjer. Hva vedkommende sier eller gjør, spiller liten rolle, det er den aktuelle personens tilstedeværelse som gjør underverker – på ulike måter. Uansett om jeg begynner å le, grine, smile eller bli helt hyper – så greier vedkommende å roe meg helt ned innvendig. Det er der det teller. Det er der jeg trenger det aller mest.

Få mennesker jeg kjenner – så langt – har denne evnen, denne påvirkningen på meg. Noen har jeg kjent i årevis, andre er relativt nye. Akkurat nå tror jeg at jeg har fire – i alle aldre, faktisk. Jeg tror jeg har samlet på slike mennesker i store deler av livet mitt, jeg var bare ikke klar over det før de plutselig forsvant. Nå har jeg blitt flinkere til å kjenne dem igjen, noe som er en stor fordel. Det viktigste er at jeg vet hvem jeg bør kontakte eller snakke med når ting føles helt jævlig, enten ansikt til ansikt, eller via andre former for kommunikasjon. En sms kan være nok. Bare det å føle en mental kobling ut i fra at noen tenker på meg der og da er tilstrekkelig. I tillegg kan det være greit å si i fra, slik at de har mulighet til å fange meg opp på dager som er så fæle at jeg ikke selv er i stand til å ta initiativet.

Og denne uken er styggere enn de fleste. Heldigvis er jeg oppdaget! ,o)