Kveldsgrammatikk

Det er noe ekstra fascinerende ved å sitte oppe på denne tiden av døgnet ene og alene for å diskutere grammatikk… Å ikke få sove er en ting, men å ikke få sove fordi man er usikker på om kua blir la eller lui når den melkes på fransk, det er straks verre… Jeg drikker ikke så mye melk uansett, så for meg spiller det liten rolle hva slags ku det er, men det er mer interessant å fundere på hvilken grammatisk funksjon pronomenet for kua vil ha i setningen. Hva kua i det hele tatt gjør i setningen synes jeg også er temmelig uvesentlig. Kyr må få lov til å gjøre det de vil…. Poenget må være at noen vil melke den – hvem det nå enn måtte være… Jeg mener å huske at det skal inntreffe ved soloppgang…

Panfløytetangent

Jeg begynte å spille orgel på barneskolen, men sluttet med undervisningen etter 3 år fordi jeg alltid ble skjøvet frem til mikrofonen når musikkskolen skulle opptre. Hvorvidt det skyldtes dårlige orgelferdigheter eller gode sangferdigheter velger jeg å overse. Jeg har ikke tenkt så mye over det, ikke før i dag, da et “nytt” ord plutselig dukket opp: Panfløytetangent.

Jeg driver fremdeles og klimprer på orgeltangentene innimellom – og av og til minnes jeg på hvor morsomt det var å eksperimentere med instrumentlydene. Av og til lot jeg de magiske knappene forvandle den tradisjonelle orgellyden til panfløytemusikk. Panfløytetangenter.

I dag har jeg et anstrengt forhold til panfløytelyd, mest sannsynlig fordi det eksisterer for mange panfløyteversjoner av kjente og kjære sanger. Det er som den stripa hvor Pondus ønsker å saksøke en bedrift fordi han tvinges til å høre på panfløytemusikk mens han venter på å komme gjennom i telefonen. Eller som den stripa hvor Beate har kjøpt en ACDC-cd til Pondus… bare at det er det beste av ACDC i panfløyteversjon… Vel vel…

Sommer og ferie og sånt

I sommer er jeg ganske så fornøyd med å bo i Trøndelag. Jeg elsker regn. Jeg blir aldri lei av å høre at det trommer på taket, se på hvordan dråpene langsomt siler nedover ruta eller å tørke en til dels fuktig Roar Strand idet han kommer tuslende og mjauende inn etter en tur i nabolaget. Jeg har til og med begynt å synes at våt katt lukter godt. Regn betyr ikke at man må være inne – det er tvert i mot koselig å være utendørs og kjenne hvordan regndråpene sildrer ned i nakken, at ansiktet blir klissvått og at håret klistrer seg fast til hodebunnen. Det er faktisk nesten like herlig som å danse barfot i nysnøen.

I sommer har vi til nå hatt veldig mye fint vær etter min mening. Nå har det seg slik at jeg blir sur når meterologene til stadighet refererer til sol og varme som fint vær. Jeg synes ikke “fint vær” er så fint. For meg er “stygt vær” fint vær. Fine, fine været. Og hvem har egentlig bestemt at sol er ensbetydende med “fint”? Sannsynligvis er det slik at majoriteten har bestemt det – jeg sliter jo tross alt litt med å finne folk som er enige med meg. Alle skal ha sol og varme – og derfor reiser de i dyre dommer til ørkenlignende sandhauger for å steke seg til fordel for å skifte hudfarge. Litt Michael Jackson i revers, kan man si.

Så langt har jeg måttet tåle en lengre hetebølge – type millioner av varmegrader. Heldigvis har man en fin kjeller å søke tilflukt i, noe som innebærer at hjemmebiblioteket snart er “ferdig”. Jeg har tilbrakt en del timer mellom bokreolene, kost meg med å alfabetisere de norske forfatterne, opprette en egen seksjon for russisk litteratur, tysk litteratur, klassisk gresk litteratur, engelske krimklassikere og, selvsagt, en helt egen fagseksjon. Det hadde selvsagt vært fint å ha en egen liten laptop stående der nede, slik at man kan søke seg frem til de ulike bøkene, men så langt har jeg ikke blitt fristet til å sette i gang med det prosjektet. Eller… Tja… “Den som venter han skal få” som herrene med grevling i taket sier.

Jeg har i likhet med mine kolleger cirka 7 uker sommerferie. I følge alle ikke-lærere er jeg selvsagt bortskjemt og fortjener ikke de 2-3 ukene ekstra – fordi jeg jo også har vinterferie, høstferie og juleferie og fri hver eneste helg. I tillegg arbeider jeg jo bare fra 8 til 14 hver dag. Man skulle ha vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren. Kom med dem, jeg har hørt dem alle sammen.

Jeg velger imidlertid å kalle disse 2-3 ukene for avspasering, en påskjønnelse for tort og svie. Arbeidsdagen min har en tendens til å vare til langt utpå kvelden med for- og etterarbeid til undervisningen. I enkelte yrker kan man ta på seg en bestemt jobbmaske og bruke den hele dagen – det går ikke for min del. Jeg har så langt oppdaget følgende masker i maskeskapet mitt: Lærer, politi, fengselsvokter, psykolog, sykepleier, prest, reservemamma, dommer, advokat, meklingsmann, kokk, loggskriver, fotballspiller, musiker og – ja.. jeg har sikkert glemt en hel haug. I tillegg er man også arbeidstaker, venn, kollega osv. Man må liksom omstille seg på røde rappen, snu kappa etter vinden eller mot den – alt etter som. Men man har jo tross alt valgt det selv.. bla bla bla bla…

Men nå var det plutselig fint vær ute – så da skal jeg ut og bli våt! )

Long time – no see

Okei, jeg innrømmer det. Skrivekløen har vært fraværende i en lengre periode. Alle som kjenner meg godt vet hvorfor. Det merkeligste er at jeg ikke har savnet den så fælt, heller – eller, rettere sagt, jeg har ikke lagt merke til at jeg har savnet den. Eller noe sånt.

I dag våknet jeg med en plutselig trang til å trylle litt med ord og tegn igjen – sånn helt uten videre. Nok en gang er det slik at jeg har en brennende lyst til å skrive – uten at jeg helt vet hva. Mest sannsynlig kommer dette til å innebære en del bloggposter uten de alt for dype meningene og verdige skribleriene, men for meg er det viktigste å komme i gang igjen. )

Til minne om bestemor

Vanligvis er det lett å skrive, for ordene har en tendens til å dukke opp hver gang jeg trenger dem. Nå er det vanskelig. Det er nærmest umulig å skulle sette ord på hva du, bæssmor Flor’n, har betydd for meg. Jeg har forsøkt å ta tida til hjelp, men tida har ikke villet samarbeide med meg. Fremdeles er det uvirkelig at du er borte, fremdeles føles det hele som en vond drøm jeg ikke greier å våkne fra. Fremdeles er det alt for vondt å tenke på.

Du var den siste som var igjen av besteforeldrene mine. Etter hvert som jeg mistet de andre tre, tok du på deg disse rollene også. For deg var det en selvfølge, for meg et sårt behov. Jeg var ikke en gang klar over det, ikke før du ble borte. Da var det som om jeg nok en gang mistet bæssmor og bæssfar Åsåm og bæssfar Flor’n. Jeg kan ikke begripe hvordan du hadde styrke, omsorg og kjærlighet nok til å være fire besteforeldre i en.

I nesten atten år bodde vi på samme gård. For meg var det fort gjort å løpe over gårdsplassen til deg og bestefar, gjerne mange ganger om dagen. Du var alltid der for meg, hadde alltid tid til å høre på meg, gi meg gode råd, lære meg å bake flatbrød, kline lemse, strikke, plukke molte og jeg vet ikke hva.

Du kjente meg så godt at vi ikke en gang behøvde å prate sammen. I de senere årene kunne vi bare sitte ved siden av hverandre uten å si så mye. Sånn var det også de siste dagene vi fikk sammen på sykehuset. Der var det heller ikke ordene vi utvekslet som sa mest, men stundene vi delte, blikkene, håndtrykkene, smilene. I samme rom som deg, var jeg ikke en gang redd for det vi begge visste kom til å skje.

Når jeg ser tilbake, føles det som om du brukte de siste kreftene du hadde igjen til å berolige meg. Du lot meg få styrke til å fortsette uten deg, selv om jeg ikke kan si jeg har følt meg så sterk de siste tre månedene. Jeg kan kjenne at du er en del av meg – og det bringer meg videre, selv om jeg ikke en gang våger å tenke på jula som så alt for fort kommer mot meg.

Et par dager før du sovnet inn, satt jeg hos deg en hel ettermiddag. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Innimellom døste vi av litt begge to, men jeg fikk også sunget for deg for siste gang. Mens jeg sang Aasmund Olavsson Vinjes vise ”Den dag kjem aldri”, oppdaget jeg at de kjente ordene kom ut på dialekt. Mens jeg sang, klemte du hånda mi hardere enn noen gang før – og vi skjønte begge hva det betydde: Det var denne sangen jeg skulle synge i begravelsen din.

Haarp makes me feel aMUSEd

During the intro I faced my inner knights of Cydonia. The feeling of hysteria inside of me seemed like a supermassive black hole. To solve this, all I needed was a map of the problematique. All I could see, however, were butterflies and hurricanes.

It felt like being under some kind of hoodoo spell. I heard myself asking everyone for “Apocalypse, please”, but could not recognize my own voice or remember feeling good. I did, however, begin feeling good whenever surrounded by starlight. Then I could also convince my brain to entertain itself through some improvisation and thereby suppress the sense that time is running out. The new born poet in me, however, protested by writing some soldier’s poem. It was nothing but unintended, and suddenly I suffered a complete blackout.

The next thing I knew, some distant voice said: “Plug in, baby.” I came to myself, realizing I suffered from the Stockholm Syndrome – and went outside to face the world and take a bow.

Stjerneskudd

Når jeg ser stjerneskudd, eller bare hører ordet, tenker jeg alltid på en sang mamma pleide å synge til meg da jeg var liten.

 

 

Når en stjerne faller ned,

fra him’lens høye blå

varsler den om kjærlighet

for den som stjernen så.

 

Men en liten pike satt

så trygt på mammas fang;

så et stjerneskudd en natt

for aller første gang:

 

”Det faller en stjerne,

mor, kan du se?

Stjernen, den faller

- hvorfor gjør den det?

 

Tror du at stjernen

ser hvor vi er?

Mor det kan hende,

den faller ned her!”

 

”Nei, lille pike,

stjernen som falt

fra stjerneriket

har deg fortalt:

 

at når du blir stor

og ser stjerneskudd;

ønsk deg all lykke,

når du skal stå brud.”

Kval og kvide

Kvalen er fiskeliknande,

mest hårlaus.

Eit pattedyr

i havet.

Han er blaut,

men ikkje heile tida.

Han pustar tungt.

Eg kan óg puste og pese

som ein kval.

Oh, Captain, my Captain!

Elisabeth’s wits are quite narrow

- let Will mark her heart with his arrow

Now he seems quite dim;

if I married him

I’d cheat on him with Captain Sparrow.

Om snøfnuggsmelting

At hvert eneste snøfnugg er unikt, er noe vi lærer i veldig ung alder. Jeg husker i alle fall hvor fantastisk jeg syntes det var at man ikke kan finne to snøfnugg som er like – særlig når man sto midt i en virvel av millioner på millioner av snøfnugg! Det som imidlertid er minst like interessant, er at to snøfnugg kan smake akkurat likt – og at to smeltede snøfnugg er like som, ja, nettopp – “to dråper vann”.