Den ambivalente sommerferien
24 jun 2011 Legg igjen en kommentar
in Sinnsstemninger, Skrivekløe, Underfundige tanker
Så er man her igjen. Man har overlatt oppgaven med å oppdra barna til foreldrene for et par måneder og starter så på det noen mener er en ufortjent avspasering. Selvsagt er det ufortjent. Ingen lærere fortjener så mye fritid. Å oppdra tenåringer er jo, som alle tenåringsforeldre vet, en fryd og ubetinget glede. Hvem ville vel ikke hatt 25 slike hormonfylte solstråler på ungdomsrommet i stedet for bare en eller to? Og dette “rettearbeidet” alle snakker om er jo mer for en lek å regne. Jeg blir alltid så glad til sinns når jeg sitter ut i de sene nattetimer og koser meg med en velskrevet novelle som er sterkt inspirert fra daria.no eller en tankevekkende debattartikkel som tar for seg menneskehetens store spørsmål: “Hvorfor kan ikke helga vare i fem dager” og “Hvorfor kan ikke femtenåringer bli statsminister”. Heldigvis har moderne teknologi sørget for å gi lærerne litt flere utfordringer. Det føles alltid godt å bruke et kvarter ekstra på hver skriveoppgave for å finkjemme årsaken til at en elev har gått fra 3 til 5 siden forrige fagartikkel. Ekstra spennende er det når man underviser i et fremmedspråk. Jeg simpelthen elsker Google Translate – det har gjort underverker for karaktersetting og moralen til generasjonen som skal overta verden om noen år.
Men dette skulle selvsagt ikke handle om hva jeg gjør eller ikke gjør i løpet av et skoleår. Det skal ikke handle om at jeg i tillegg til å være lærer fungerer som lege, vekter, regissør, søster, reservemamma, advokat, politi, vaskehjelp, rørlegger, dataingeniør, sykkelreparatør, venn, privatdetektiv, sjelesørger, psykolog, kokk, rådgiver, familieterapeut, snekker, dommer, vaktmester,dramaturg, interiørarkitekt, maler, sekretær, elektriker, helsesøster, taxisjåfør, klovn og fangevokter. Jeg skal heller ikke regne ut hvor mye tid jeg har brukt på elevene utenom den standard nitimers arbeidsdagen, i form av alle telefonene på kveldstid, mailene i helgene og bekymringene man våkner med midt på natta.
Derimot skal det handle om dette fenomenet “sommerferie”. 54 dager dette året. 1296 timer å bruke på alt man ikke har hatt tid til å gjøre i løpet av året. Jeg er en av disse lærerne som takler å ha fri. Det går helt fint. Takket være en haug av stemmer i hodet og tonnevis av sære interesser, har jeg mer enn nok å gjøre. Hvis jeg gidder. Når man for en gangs skyld kan sløve på sofaen foran daytime tv uten å ha dårlig samvittighet for bunken i veska, ukeplanen for neste periode, detaljplanleggingen av undervisningstimen og rapportskrivingen, føles det godt å kjenne på dette “ingenting”.
Etter noen dager i frihet, kommer imidlertid ambivalensen snikende som en melankolibri i panisk flaksing over sommerenga. Det er sommer. Selv om utsikten fra vinduet minner mest om deilig septemberregn og rensende novembervind, vet jeg at juli vil bringe en eller annen klam hetebølge. Dessuten er det elendig skiføre – i alle fall når man mener at skipreparering ikke har noe med lufttrykket i hjulene å gjøre. “Sommerferien er for lang” hevder en del av de såkalt lærde. Selvsagt er den det. Samtidig er juleferien og vinterferien for kort. Nå som værgudene har begynt å leke med klimaet, skal det godt gjøres å få utnyttet skiløypene maksimalt i februar. Det er en dårlig bevart hemmelighet at jeg foretrekker måneder med “r” i. Ikke fordi jeg liker tran, men fordi de fire uten denne nydelige konsonanten er så ubehagelige.
Ta gjerne fra meg hele sommerferien og legg den til oktober og januar. Eller enda bedre; la alle selv bestemme når de vil ha en måneds sammenhengende ferie – så kan jeg ta fri midt i den kaldeste årstida og nyte fridagene mine i fred mens naboen har party og ungene i nabolaget kastes ut for å bråke mens jeg er på jobb om sommeren. Da vil det bli god plass både på personalrommet og i klasserommet – og de få solsky og regntette elevene som dukker opp vil få oppleve en ekstrem lærertetthet – og det vil bli mye enklere å håndheve ordensreglementet og skape ro i klassen. Her ser jeg kun ett problem; jeg vil savne kollegene mine med de faglige meningsutvekslingene og ikke minst de totalt irrasjonelle diskusjonene på personalrommet, i gangen, i trappeoppgangen, ved Trygve Kopimaskin, foran pc-skjermen, innerst inne på kunst- og håndverkavdelinga, i kroken på biblioteket, bak trommesettet på musikkrommet og under bjørketrærne ved parkeringsplassen. Akkurat som nå. 54 dager uten alle de voksenpersonene jeg omgås til daglig. Vi er en sosial gjeng, skjønt jeg skal innrømme at jeg også liker å være asosial innimellom. Uansett; når vi starter opp igjen 17. august er det garantert med et smil om munnen, kun avbrutt av en endeløs strøm av ord man har samlet opp i løpet av sommerukene.
Sommerferien er her. Til glede og besvær. Om det bare kunne være et fotballmesterskap hvert eneste år. Eller – nei, forresten. I år skal jeg gjøre et forsøk på å kjede meg. Jeg må bare holde meg unna musikkrommet og biblioteket i kjelleren, dvdsamlingen, tv-en og pc-en. Og på en eller annen måte må jeg greie å få tak i en allergimedisin som stilner skrivekløen. Jeg sier som Blodstrupmoen: Time vill shåvv!
