Det er noe ekstra fascinerende ved å sitte oppe på denne tiden av døgnet ene og alene for å diskutere grammatikk… Å ikke få sove er en ting, men å ikke få sove fordi man er usikker på om kua blir la eller lui når den melkes på fransk, det er straks verre… Jeg drikker ikke så mye melk uansett, så for meg spiller det liten rolle hva slags ku det er, men det er mer interessant å fundere på hvilken grammatisk funksjon pronomenet for kua vil ha i setningen. Hva kua i det hele tatt gjør i setningen synes jeg også er temmelig uvesentlig. Kyr må få lov til å gjøre det de vil…. Poenget må være at noen vil melke den – hvem det nå enn måtte være… Jeg mener å huske at det skal inntreffe ved soloppgang…
Panfløytetangent
Jeg begynte å spille orgel på barneskolen, men sluttet med undervisningen etter 3 år fordi jeg alltid ble skjøvet frem til mikrofonen når musikkskolen skulle opptre. Hvorvidt det skyldtes dårlige orgelferdigheter eller gode sangferdigheter velger jeg å overse. Jeg har ikke tenkt så mye over det, ikke før i dag, da et “nytt” ord plutselig dukket opp: Panfløytetangent.
Jeg driver fremdeles og klimprer på orgeltangentene innimellom – og av og til minnes jeg på hvor morsomt det var å eksperimentere med instrumentlydene. Av og til lot jeg de magiske knappene forvandle den tradisjonelle orgellyden til panfløytemusikk. Panfløytetangenter.
I dag har jeg et anstrengt forhold til panfløytelyd, mest sannsynlig fordi det eksisterer for mange panfløyteversjoner av kjente og kjære sanger. Det er som den stripa hvor Pondus ønsker å saksøke en bedrift fordi han tvinges til å høre på panfløytemusikk mens han venter på å komme gjennom i telefonen. Eller som den stripa hvor Beate har kjøpt en ACDC-cd til Pondus… bare at det er det beste av ACDC i panfløyteversjon… Vel vel…
