Vanligvis er det lett å skrive, for ordene har en tendens til å dukke opp hver gang jeg trenger dem. Nå er det vanskelig. Det er nærmest umulig å skulle sette ord på hva du, bæssmor Flor’n, har betydd for meg. Jeg har forsøkt å ta tida til hjelp, men tida har ikke villet samarbeide med meg. Fremdeles er det uvirkelig at du er borte, fremdeles føles det hele som en vond drøm jeg ikke greier å våkne fra. Fremdeles er det alt for vondt å tenke på.
Du var den siste som var igjen av besteforeldrene mine. Etter hvert som jeg mistet de andre tre, tok du på deg disse rollene også. For deg var det en selvfølge, for meg et sårt behov. Jeg var ikke en gang klar over det, ikke før du ble borte. Da var det som om jeg nok en gang mistet bæssmor og bæssfar Åsåm og bæssfar Flor’n. Jeg kan ikke begripe hvordan du hadde styrke, omsorg og kjærlighet nok til å være fire besteforeldre i en.
I nesten atten år bodde vi på samme gård. For meg var det fort gjort å løpe over gårdsplassen til deg og bestefar, gjerne mange ganger om dagen. Du var alltid der for meg, hadde alltid tid til å høre på meg, gi meg gode råd, lære meg å bake flatbrød, kline lemse, strikke, plukke molte og jeg vet ikke hva.
Du kjente meg så godt at vi ikke en gang behøvde å prate sammen. I de senere årene kunne vi bare sitte ved siden av hverandre uten å si så mye. Sånn var det også de siste dagene vi fikk sammen på sykehuset. Der var det heller ikke ordene vi utvekslet som sa mest, men stundene vi delte, blikkene, håndtrykkene, smilene. I samme rom som deg, var jeg ikke en gang redd for det vi begge visste kom til å skje.
Når jeg ser tilbake, føles det som om du brukte de siste kreftene du hadde igjen til å berolige meg. Du lot meg få styrke til å fortsette uten deg, selv om jeg ikke kan si jeg har følt meg så sterk de siste tre månedene. Jeg kan kjenne at du er en del av meg – og det bringer meg videre, selv om jeg ikke en gang våger å tenke på jula som så alt for fort kommer mot meg.
Et par dager før du sovnet inn, satt jeg hos deg en hel ettermiddag. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Innimellom døste vi av litt begge to, men jeg fikk også sunget for deg for siste gang. Mens jeg sang Aasmund Olavsson Vinjes vise ”Den dag kjem aldri”, oppdaget jeg at de kjente ordene kom ut på dialekt. Mens jeg sang, klemte du hånda mi hardere enn noen gang før – og vi skjønte begge hva det betydde: Det var denne sangen jeg skulle synge i begravelsen din.
